Det sies gjerne at det er noe befriende unorsk over Mariken Halles måte å lage film på. Det er fristende å si at det er noe svensk over den. Både eksamensfilmen fra Filmhögskolan i Göteborg, «Kanskje i morgen»(2011) og «Verden venter» skiller seg kraftig fra det som har kommet av spillefilm fra elever fra Den norske filmskolen.
«Verden venter» er en utfordrende, løs film som hovedsakelig utspiller seg rundt Kunstnernes Hus i Oslo, hvor tre svenske servitører egentlig har ambisjoner om å starte teaterselskap. Kamera fanger inn situasjoner, gjester og tilsynelatende tilfeldige, hverdagslige scener.
Mikrofonen opptrer omtrent som et kamera, ved at fokus varierer, slik at vi vekselvis hører det som skjer i forgrunn eller i bakgrunnen. I en tale under en filmfest som inngår i filmen snakkes det om viktigheten av å gjøre det usynlige synlig, og det er vel der budskapet ligger.
Problemet til filmen er at den er mer effektiv og interessant som forsøk enn som film. Åpningsscenen til lyd uten bilder fungerer paradoksalt nok aller best. Flere av scenene med samtaler og mennesker på Kunstnernes Hus fascinerer med originalt, uvant blikk, men til sammen framstår filmen som en lang, uforløst øving.
Den dramatiske lyden uten bilder i starten og Suzanne Sundførs framføring av «White Foxes» i finalen gjør sterkere inntrykk enn omtrent alt som skjer i bildene. Det er flere gode, originale tilløp i «Verden venter». Mariken Halle skal ha ros for mot og vilje til å lage annerledes film, men her tråkker hun for ofte over grensen mellom utfordrende og kjedelig.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG