Et nytt, imponerende Hanne Kolstø-album begynner å bli like sikkert som høsten, og for hver utgivelse tar hun små steg videre.
Coveret på hennes fjerde plate, som vanlig hos Kolstø et kunstnerisk bearbeidet selvportrett, viser at en ørn tar tak i skalpen hennes. Om det er for å fortære eller redde henne, kan vi ikke være helt sikre på, «I'm waiting for someone who wants to come and get me», synger hun på «Nothing to Talk About». Tematisk er plata i slekt med forgjengeren «Stillness & Panic». Der den handlet om flukt forkledd som frihet, maktesløshet forkledt som makt, domineres «Forever Maybe» av tekster ladet med knugende should I stay or should I go-kvaler, samt ønsket om å bli røsket ut av en nummen, selvutslettende apati. Koste hva det koste vil, alternativet trenger ikke være behagelig. «Go on and strike me, I wanna feel something else», synger hun i «The Urge to Repeat» - Det er ikke første gang Kolstø leker seg med voldsassosiasjoner, men som vanlig klarer hun å legge inn tilstrekkelig ambivalens til at det ikke oppleves grelt.
Musikalsk er «Forever Maybe» hennes mest konkrete og tydelige album til nå. Fortsatt ligger mye av fascinasjonen i kontrasten mellom et mørkt tekstunivers og alvorstung framføring på den ene siden og refrengsterk og sirlig popmusikk på den andre. «Rooftop» og «We Don't See Ourselves» har de flotteste refrengene, mens tittellåten (i likhet med «Shiftswitch» på forrige plate) er en av disse varme, sirkulære melodiene få i Norge er bedre på akkurat nå. Lydbildet er også merkbart tyngre i deler, aldri har hun vært mer rett-fram-rocka enn på «The Urge to Repeat» og refrenget på «Nothing to Talk About».
Kanskje kunne jeg ønsket meg en jevnt over enda mer karismatisk vokalprestasjon, men Kolstø propper inn så mange flotte detaljer i tekst og musikk at hun slipper unna med å tre litt i bakgrunnen.
Høydepunkt: «Forever Maybe»
Anmeldt av VEGARD ENLID
