Etter at det ble kjent at de er tildelt nobelprisen i medisin, har det gått mer eller mindre i ett, med spørsmål om intervjuer og foredrag verden over.

– Vi er positive ja-folk, men skulle vi ha stilt opp på alt, måtte vi ha klonet oss ti ganger, sier Edvard Moser (52). Derfor har de måttet si nei til mange henvendelser, forskerjobben går foran. Likevel mener de det er viktig å reise rundt og fortelle hva de holder på med, og knytte kontakter internasjonalt. Med nobelprisen håper de å få enda flere topp internasjonale forskere til Kavli-instituttet.

– For sunnmøringer må det være stort å bli nominert til Årets trønder, slik dere ble også i 2011?

– Ja, selvfølgelig. Men jeg er halvt trøndersk, understreker May-Britt Moser (51) (med mor fra Stjørdal, red.anm.), men jeg er så dårlig på trøndersk. Da vi flyttet hit for 18 år siden, skulle vår eldste datter lære seg rosenborgsangene, men slet fælt med «æ» og «sjø».

Har mye ugjort

Forskerparet lover at de ikke skal forlate Trondheim og NTNU, her har de ennå mye ugjort. De startet som forskere ved psykologisk institutt på Lade. I dag leder de et fagmiljø på hundre personer. Miljøet har status både som et Kavli-institutt og Senter for fremragende forskning.

– Vi har ingen definert arbeidstid, vi jobber når vi føler for det, det blir gjerne mer enn 37,5 timers arbeidsuke, sier Edvard. May-Britt legger til at det gjerne er på fjellturene de løser problemer fra forskningen.

Hun er overbevist om at de vil gjøre like stor nyvinninger i årene fremover, som de har gjort til nå. De har ikke tenkt å hvile på laurbærene. Og det har ikke vært mulig å oppnå alle forskningsresultatene uten alle de gode medarbeiderne, NTNU, Forskningsrådet osv.

Prisen er til alle trøndere

– På gata møter vi folk som vil gratulere oss, og det er svært hyggelig. Nobelprisen er til hele det trønderske folket, mener May-Britt.

Moser får nobelprisen sammen med John O'Keefe for sine oppdagelser av hvordan hjernens stedsans fungerer. Stedsansen er den grunnleggende evnen i hjernen for at vi skal vite hvor kroppen befinner seg, og hvordan vi skal orientere oss.

Ved hjelp av implanterte ledninger i hjernen på rotter og mus kan forskerne registrere den elektriske aktiviteten. Noen celler er aktive bare når dyret er på ett bestemt sted i rommet, de kalles plassceller. Det var disse John O'Keefe oppdaget i hjernesenteret hippocampus. Han fant at ulike celler er aktive på forskjellige steder. Dette tydet på at hjernen bygger et kart.

Oppdaget gittercellene

Gittercellene som Moser oppdaget i 2005, er et slags koordinatsystem i gittermønster som dyret hele tiden opererer med. Disse cellene finnes i et annet senter i hjernen. Gittercellenes kartlegging bygger ikke på sanseinntrykk, men skapes i hjernen. Studier tyder på at også mennesker har slike celler.

Moser har gjort funn av forbindelser mellom gittercellene og andre hjerneceller, som er knyttet til luktesans og fart. De forsker også på samspillet mellom gittercellene og plasscellene. Gittercellene danner kartgrunnlaget som plasscellene legger minner fra fysiske steder oppå.

Tap av korttidsminne og stedsans henger sammen med sykdommer i hjernen som demens og Alzheimer. En bedre forståelse av hjernens stedsans, er et viktig fremskritt for å forstå disse sykdommene.