Middels Moses

Ikke akkurat milde Moses i Ridley Scotts overraskende seige, gammeldagse bibeldrama. Noe bedre på landeplager enn ørkenvandring.

Moses i krigen: Christian Bale gjør i og for seg en solid jobb som Moses, her i yngre, krigerske dager, før han ledet jødene ut av Egypt. 

Saken oppdateres.

Ridley Scott vil som filmskaper alltid bli husket for «Blade Runner»(1982) og «Alien»(1979). Mange liker også «Gladiator»(2000). Det begynner imidlertid å bli en stund siden han sist laget en god film. I møte med «Exodus: Gods and Kings» er det betimelig å hevde at 77-åringen lider av alvorlig svekkede regievner.

Av årets storfilmsatsinger fra Det gamle testamente, er «Exodus: Gods and Kings» klart svakere enn Darren Aronofskys stormannsgale, ujevne «Noah». Den er også klart svakere, mer ujevn og mindre underholdende enn forrige megaforsøk på historien i «Exodus», Cecil B. DeMilles «De ti bud» fra 1956.

I motsetning til 50-tallsklassikeren med Charlton Heston som Moses og Yul Brynner som Ramses, lar Scott bibelhistorien utspille seg i 3D-format. Det er det strengt tatt bare landeplagene som har tjent på. Det skal sies at filmen er spekket med mektige, storslåtte bilder og scenerier. Dessuten at Christian Bale og Joel Edgerton gjør seg ganske bra som Moses og Ramses, selv om sistnevnte dras parodisk langt mot endimensjonal filmskurk.

Det store ankepunktet mot «Exodus: Gods and Kings» er at den, bortsett fra bruk av moderne teknologi i masseopptrinn, action og 3D-effekter, framstår overraskende seig og gammeldags i tolkning av og tilnærming til historien.

Det er småfrekt å gå inn i historien med et slag, med Moses som voksen, men Ridley Scott bruker ikke tiden han har vunnet ved å kutte i historien godt nok. Det eneste dristige ved filmen er gjengivelsen av Gud. Aldri før har det vært laget en megafilm fra Bibelen hvor det kan se ut som om regissør og manusforfatter har latt seg inspirere av Erik Byes «Vårherres klinkekule» i avbildningen av Gud.

Dessverre er presentasjonen av Gud som en liten gutt som leker med steinkuler mer dristig og original enn helt vellykket. Filmen har ikke den grandiose stormannsgalskapen og det høystemte forholdet til historien som fortsatt gjør «De ti bud» til en fascinerende film. Mens Charlton Hestons Gud på spektakulært vis risset budene inn på steintavlene, direkte fra himmelen, må Christian Bale hugge dem inn selv.

Den stoiske roen til Christian Bales Moses, noen av actionscenene og massiv 3D-illustrert-klassiker-tilnærming til historien, gjør «Exodus: Gods and Kings» til en storfilm med attraksjoner. Det har likevel blitt en storfilm hvor svakhetene samlet sett er vel så åpenbare som kvalitetene.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

På forsiden nå