Forrige ukes tragiske hendelser i Paris har gjort det som sannsynligvis vil være en av årets ytterst få afrikanske filmer på kino i Norge ekstra aktuell. «Timbuktu» var en av de beste filmene i hovedkonkurransen i Cannes i fjor. Dens afrikanske perspektiv på voldelig fundamentalisme gjør den interessant. Bildene, historien og den tragikomiske satiren som dirrer bak, gjør «Timbuktu» til en original, god film.
Mauritanske Abderrahmane Sissako regnes som den kanskje ledende afrikanske filmskaperen i dag. «Timbuktu» utspiller seg rundt byen i Mali som har gitt filmen navn, etter at den inntas av en gruppe militante islamske fundamentalister. I spesiell blanding av tragisk alvor og besk, satirisk humor skildrer filmen hvordan musikk og fotball blir forbudt, mens unge menn med gevær som tidligere hørte på rapmusikk går inn i rollen som religiøst musikkpoliti.
«Timbuktu» er en enkel, sterk og lavmælt satirisk film om muslimsk fundamentalisme og dens ofre i Afrika. Filmen starter tilforlatelig med en konflikt mellom en kvegbonde og en fisker. Den utvikler seg episodisk til et skremmende bilde på hvordan fordommer, konflikt og fundamentalisme kan forstyrre balansen i samfunn.
Mens Sissakos forrige film «Bamako»(2006) var et pratsomt oppgjør med Verdensbanken, har «Timbuktu» et konsentrert visuelt grep som matcher historien svært godt. Fotograf Sofian El Fani, som også filmet Gullpalme-vinneren «Blå er den varmeste fargen»(2013) fanger folk og landskap til en film som er en pryd for stort lerret.
Humor og uforlignelig satire krydrer skildringen av fundamentalistene, som er ustø i rollene som rettroende med gevær. I en historie som er vel så mye til å gråte av, men hvor humor blir et slags våpen mot bandittene som herjer under dekke av religion.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
