På hjul med Hawking

Filmen om Steven Hawking er bedre spilt enn tenkt.

Ung student : Eddie Redmayne som Stephen Hawking som student på sykkel i 1963 i «The Theory Of Everything». 

Saken oppdateres.

«The Theory Of Everything» konkurrerer med Morten Tyldums «The Imitation Game» om flere av de gjeveste Oscar-prisene. Begge handler om briljante, britiske intellektuelle med dramatiske personlige historier og arbeid som har hatt verdensomfattende betydning.

James Marsh har laget en overraskende tradisjonell «biopic», som skapt for Oscar, og kanskje særlig en skuespillerpris for Eddie Redmayne. En utfordring ved banebrytende tankevirksomhet og teoribygging er at det vanskelig lar seg formidle som bred og medrivende film.

Mens «The Imitation Game» bruker krigsdåden og kontrasten mot heltens skjebne etter krigen til effektiv filmdramaturgi, blir sykdommen, den fysiske svekkelsen og forholdet til kona mye av den filmatiske drivkraften i «The Theory Of Everything».

Det er et diskutabelt valg, men på de premissene er filmen dyktig gjort og spilt i alle ledd. Redmayne tar oss godt med på den fysiske ferden, fra rett før Hawing fikk sin sykdomsdiagnose for over 50 år siden, med beskjed om at han kunne forvente å leve i to år til. Hans banebrytende arbeid klarer ikke filmen å formidle like godt.

Til gjengjeld får vi Felicity Jones i imponerende nyansert spill som kona Jane.

Filmen er best og dristigst i skildringen av forholdet mellom dem, i gode og vanskelige dager. Det er sjelden filmer om levende personer går så langt i kompleks samlivsskildring.

Lekkert fotografert, med smektende, dynamisk lydspor er «The Theory Of Everything» mest imponerende på utsiden. Som Oscar-film er den vel så ujevn som «The Imitation Game» og ingen av dem fortjener strengt tatt prisen for beste film. Som beste film om en sylskarp, rar engelskmann, spilt av en blendende britisk skuespiller i 30-åra med privatskolebakgrunn stiller de omtrent likt.

På forsiden nå