Ingen regel uten unntak, og det gjelder også regelen om at filmen aldri er like bra som boka.

Den første delen av trilogien «Fifty Shades of Grey» er nemlig bedre som film enn den som var som bok. Men det innebærer ikke at filmen er bra, det sier bare veldig mye om hvor omstendelig og klisjémessig fortalte boka var.

På én time og 50 minutter får filmen med seg det meste av det boka brukte nesten 600 sider på. Filmen er mainstream profesjonelt og tidstypisk formidlet i dialog, dvelende panorering, tette nærbilder, softfiltrene sexscener og et soundtrack med artister som Beyoncé, Sia, Jessie Ware. Ellie Goulding og Weeknd.

I tilfelle noen ikke kjenner til plottet og forhåndshistorien: Litteraturstudenten Anastasia Steel (Dakota Johnson) lever et tilbaketrukket, kjedelig liv før hun møter den stilige, men plagede, milliardæren Christian Grey (Jamie Dornan). Grey ønsker ikke kjærlighet men dominant sex, og forlanger at alle hans elskerinner skriver under kontrakt før seksuell aktivitet innledes.

De tre bøkene om Anastasia av E.L. James er blant tidenes mestselgende, på verdensbasis har de solgt i over hundre millioner eksemplarer. Suksessen førte til at også mange andre tydeligere så potensialet i kvinneorientert erotikk. Så vi har hatt det gående.

Bøkene åpnet for at voksne, respektable kvinner i full åpenhet leste det som ble omtalt som mammaporno. Nå er det visst døtrenes tur, i hvert fall har gjenger av 15-16-år gamle jenter forhåndsbestilt billetter til filmen som del av Valentines-feiringen. Så verden går «fremover».

Og er dette så en farlig? Ikke for sex-omfangets del. Mer utagerende sexscener kan oppleves i mange moderne og allment tilgjengelige tv-serier. Det er verre med de grunnleggende holdingene. Eller kanskje snarere, mangel på holdninger. Det er forunderlig hvordan karakteren er fundert i det vi trodde var håpløst foreldede kjønnsroller. For ikke snakke om hvor elendig triviell, klisjébefengt og kjedelig selve historien er.

Anastasia er egentlig gløgg nok, ønsker seg en trygg og god kjæreste, et vanlig liv. Men hun dras mot Christian, som er kynisk, manipulerende, voldelig – og som skyr nærhet, forpliktelser og kjærlighet.

I SM-verdenen er det en hårfin nyanse mellom overgrep og nytelse. Hadde ikke Christian Grey vært fullt så rik, fullt så pen, fullt så distingvert, ville det han gjør med Anastasia umiddelbart blitt oppfattet som ren mishandling. Her er fremstillingen mer «nyansert».

Her antydes et ømt hjerte bak et traumatisert sinn, og også at det kan være i Anastasias makt å endre hans tvangsmessige forhold til kjærlighet. I slutten av denne filmen er forholdet mellom dem uavklart, og Anastasia har moralsk og følelsesmessig overtak.

Mot slutten er det også en scene der en for første gang føler at det er en reell fornedrelse av begge parter, en scene – som involver en pisk – som faktisk gjør litt vondt å se på.

Det meste er ellers formidlet gjennom softfilter. Lekent, småmorsomt og ganske elegant til å begynne med. Det tre kvarter lange vorspielet før første sexscene, spenningen som bygges opp imellom de to, er ganske fint løst. Det er når det begynner å bli alvor at klisjeene blir for påtrengende. Dakota Johnson er fin som den sjenerte studenten som vikler seg gradvis inn i dette kompliserte forholdet. Problemet er at vi ikke skjønner hvorfor mr Greys kyniske grunnsyn vakler på grunn av nettopp henne. Det påstått dominante forholdet mellom dem fortoner seg ikke som annet enn rollespill mellom likesinnede. Christian Grey er i utgangspunktet en lite troverdig figur, og Jamie Dornan får ikke frem ondskapen i ham.

De beveger seg i Porsche, helikopter og seilfly, introduseres for hverandres fedre og mødre. Han gir henne førsteutgave av Thomas Hardy som gjenforeningsgave, og sitter for seg selv og spiller sørgmodig impresjonistisk pianomusikk etter å ha hatt voldelig sex. Han forteller om sine ulykkelige fire første år, og sier «velkommen til min verden» etter å ha dasket Anastasia hardt på rumpen med en påfuglfjær.

Det er absolutt tvilsomme sider ved «Fifty Shades of Grey», men i hvert fall denne første filmen står Anastasia igjen som den overlegene part i forholdet. Filmen er forsonende inntil det kjedsommelige, henvender seg til så brede publikumsgrupper at de fleste kanter er pusset bort. Den prøver ikke på noe interessant i noen retning. Det to eneste virkelige provoserende tingene med filmen er at de lar Annie Lennox synge «I Put a Spell on You» i stedet for å bruke Nina Simones versjon – og at den er så kjedelig.

Men filmen er altså likevel bedre enn boka.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Omstendelig historie: Litteraturstudenten Anastasia Steel (Dakota Johnson) lever et tilbaketrukket, kjedelig liv før hun møter den stilige, men plagede, mililardæren Christian Grey (Jamie Dornan). «Fifty Shades Of Grey» er også ganske kjedelig, i følge vår anmelder. Foto: Filmweb
Klisjefullt: Christian Grey (Jamie Dornan) spiller sørgmodig imrepsjonstisk pino etter å ha hatt voldelig sex med Anastacia (Dakota Johnson). Foto: Filmweb