Begynte tilfeldigvis å skrive . . .

Silje var en lidenskapelig bokleser. For tre år siden oppdaget hun at å skrive litteratur var enda mer besettende enn å lese. Nå kommer romandebuten.

Saken oppdateres.

Vi møter Silje Elisabeth Fretheim (33) på arkeologkontoret på Kalvskinnet, der hun skriver på forskningsrapport om utgravinger fra Fosnakulturen. Det er eventyrlig for en forsker å kunne dykke ned i ferske funn datert 11 000 år tilbake i tid.

Men likevel ikke eventyrlig nok for Fretheim som startet å skrive fantasyromanen «Tilfeldigvis - Arial Footlights Forhistorie» på fritiden for tre år siden.

- Jeg sluker romaner i alle sjangre, så det er mer tilfeldig at jeg valgte å skrive en fantasybok, sier Silje. Hun er opptatt av tilfeldigheter - både i sitt romanunivers og utenfor. Men alt er kanskje ikke så tilfeldig som det virker?

- Valget av litterær sjanger har sammenheng med at det jeg skriver i jobben er så faktaorientert. Alt som fremlegges må dokumenteres. På fritiden lot jeg impulsene råde, og valgte en type litteratur der en ikke trenger være så nøye på researchen. Ingen kan ta meg på noe her, hele handlingen foregår i et fiktivt land med en helt egen samfunnsstruktur, smiler Silje. Som like fullt har skrevet en bok som innen fantasysjangeren må regnes blant de mer realistiske. Hun beskriver et land med gjenkjennelig fremmedfrykt og fordommer, et land som ligner en del på Norge - og en hovedstad som fysisk sett ligner veldig på Trondheim . . .

Ingen politisk roman

- Ja, jo, men det er absolutt først og fremst en eventyrhistorie dette, sier Silje som tross sin brennende litteraturinteresse ikke hadde prøvd å skrive skjønnlitteratur før det som endte med denne romanen.

- Som arkeolog reiser jeg mye, kjører mye bil. Ettersom å lese da er umulig, har jeg konstruert intriger og skapt dialoger i mitt eget hode. Så begynte jeg å skrive ned noe av det jeg hadde tenkt ut, det var løsrevne skisser - som jeg etter en lang stund bestemte meg for å systematisere, forteller Fretheim.

Det er dette lappeteppet av historier som nå fremstår som en 700 sider lang og absolutt sammenhengende historie, en biografi over en viss Arial Footlight, formidlet med fotnoter og andre kildehenvisninger for å skape inntrykk av en kildebasert biografi formidlet til et publikum for hvem Ariel Footlight er en etablert superkjendis. Boka har en kreditert men fiktiv medforfatter - Steingaard Vada fra det fiktive «Landet».

Som leser har Silje Fretheim vært opptatt av å lese og ikke analysere.

- Jeg kan lese så vel seriøs skjønnlitteratur som underholdningslitteratur. Forutsatt at språket er godt. Jeg er vel mest opptatt av dykke ned i et annet univers, og jeg oppdaget at det var enda mer besettende å skrive roman enn å lese. Jeg kunne knapt vente med å komme hjem fra jobben og komme tilbake til skrivingen. Og jeg har hele tiden vært opptatt av at litteratur skulle fortsette å være et fritidsbasert. Ikke en jobb.

Derfor vil ikke engang en arkeolog finne spor av hennes fagfelt i romanen, men en kan absolutt fornemme andre av hennes interesser - som tidlig gresk filosofi, der grensen mellom vitenskap og mytologi er ganske svak.

- Da jeg fikk mye positiv tilbakemelding fra folk som leste det ferdige manuset, bestemte jeg meg for å satse seriøst på å få boka utgitt. Jeg leverte etter alfabetisk orden til de store forlagene, og fikk ja fra Gyldendal.

Mellom flere sjangre

- Flere andre forlag hadde positive kommentarer, men jeg tror de synes romanen er litt vanskelig å klassifisere. Er det seriøs skjønnlitteratur eller er det underholdning, er det en realistisk roman eller fantasy, er det «voksen» litteratur eller ungdomsbok? Gyldendal har valgt å gi den ut via sin barne- og ungdomsavdeling og det er greit nok - fantasy er en stor sjanger blant ungdom. Men jeg har skrevet boken for og til meg selv i utgangspunktet, så jeg håper ikke segmenteringen hindrer noen i å teste den.

- Har du noen referanser til annen litteratur, noe som har vært en konkret inspirasjonskilde?

- Det var ikke mye i utgangspunktet, men mens jeg holdt på, fant jeg likhetstrekk i de fleste bøkene jeg leste. Spesielt Susanna Clarkes' mammutroman «Jonathan Strange & Mr. Norell» med enda mer heftig bruk av fotnoter - og jeg så også likheter i Jan Kjærstads trilogi «Erobreren».

Men Silje har ikke planer om flere bøker om sin «erobrer».

- Nei. I utgangspunktet er dette i hvert fall en avsluttet historie. Det finnes tråder nok, så det er ikke noen umulighet. Men jeg tror like gjerne jeg skriver på noe helt annet om jeg prøver meg igjen, sier fritidsforfatter Fretheim - men arkeolog Fretheim jobber med bok. Hun er engasjert av Orkdal kommune til å skrive om forhistorien i et firebindsverket om Orkdals historie.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå