«En tyrkershot av en låt»

Flere enere enn seksere når vi anmelder MGP-finalistene.

Årets finalister: Årets norske MGP-finale inneholder tradisjonen tro noe greit og noe elendig, ifølge vår anmelder.  Foto: Larsen, Håkon Mosvold, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Melodi 1: Erlend Bratland - «Thunderstruck» (3)

Kveldens første låt har overhodet ingen ting til felles med AC/DC-hiten med samme navn, om noen skulle tro det. Den tidligere «Norske talenter»-vinneren viser at han har stemmeprakten i behold - han går hardt, høyt og svulstig ut på en låt som ikke er på langt nær like imponerende som framføringen. Litt som en fattigmannsversjon av Loreens «Euphoria», men vi liker stemmene våre store her i landet. Er derfor neppe sjanseløs.

Melodi 2: Raylee - «Louder» (3)

«Stjernekamp»-kjente Raylee stiller med feltets desidert mest moderne låt. Helt ok skrevet, produsert og framført elektropop med småtøffe detaljer i en dessverre nokså forglemmelig helhet. Ganske sikkert for hip og ung til å hevde seg i dette selskapet, men enda viktigere er at den mangler et virkelig bra refreng eller en uimotståelig hook.

Melodi 3: Tor & Bettan - «All Over the World» (1)

MGP-veteranene synger flott, den er grei. Men hva i alle dager er dette? Ylvis-parodi på veldedighetslåt fra 80-tallet eller ekte vare? Låter litt som John Farnhams «You're the Voice» med enorme skulderputer og en klype Irland. Tor og Bettan oppfordrer oss til å synge for de uskyldige barna og for menneskeheten - intet mindre. «Helping every single child, seems impossible but we can try» formaner de, og hele Norge vil gråte - om ikke av sentimentalitet så i alle fall av latter.

Melodi 4: Jenny Langlo - «Next to You» (4)

Idolvinneren fra 2011, Jenny Langlo, nærer fortsatt en sterk fascinasjon og slektskap til Lana del Rey på denne helt greie, seige noir-poplåten som i det minste plasserer seg naturlig i sin samtid. Langlo er god, hun tilfører eleganse, mystikk og drama til en låt som dessverre ikke helt klarer å holde det vokalisten lover - småfrekke hint til La Roux' «Bulletproof» i refrenget til tross. Ingen dårlig låt, men heller ingen hit.

Melodi 5: Ira Konstantinidis - «We Don't Worry» (3)

Den 17 år gamle nykommeren Ira Konstantinidis synger med ru, fin karakter, og hun hadde nok taklet en mer krevende låt enn dette. Den fjollete feelgood-teksten legger opp til en skikkelig fest, men musikken feiger litt ut, står litt i stampe og letter aldri slik den skal. Hvor er refrenget? Den helt greie låten høres ut som lydsporet på en irriterende mobilabonnement-reklame (som er den nye cola-reklamen) med plettfri og positiv ungdom på prektig poolparty.

Melodi 6: Contrazt - «Heaven» (3)

En oase av traust gammelmodighet i den bombastiske synthfesten. Vi får ganske overraskende grep fra dansebandet, som velger å synge på engelsk for første gang. Litt Abba, litt vestkystpop, litt easy listening - iblandet noen cheesy fanfarer her og der. Den er rar, men vanskelig å mislike - antagelig for fremmedartet til å tekkes fansen og for sidrumpa til å nå alle andre.

Melodi 7: Marie Klåpbakken - «Ta meg tilbake» (2)

Starter lovende, har vi å gjøre med eterisk bygde-EDM på nynorsk? Så faller det fort sammen i en altfor forsiktig sang som ikke våger noe som helst. Melodien er uten fasong og aldri mer enn småpen, mens lydbildet ikke tør verken å dyrke det moderne eller folkemusikkelementene (Klåpbakkens felestikk her er ytterst forsiktige, hun kunne jo støte fra seg noen). En låt som helt mangler tro på seg selv.

Melodi 8: Staysman & Lazz - «En godt stekt pizza» (1)

Finalens store harryalibi, og den av låtene som er blitt strømmet desidert flest ganger på forhånd. Noen former for humor gjør seg best i lukkede lag, og dette er en låt som aldri burde fått lov å ta veien fra russevorspiel til riksdekkende tv. Rednex møter DJ Broiler i en tyrkershot av en låt - dette er nærmere rein sprit enn musikk - laget for å bli drita til, for å irritere vettet av bedrevitere og som helt sikkert vil sanke stemmer.

Melodi 9: Mørland & Debrah Scarlett - «A Monster Like Me» (4)

Blant oddsfavorittene, og det går an forstå. En sår ballade med hint til Coldplay, og det er antagelig flere enn meg som sperrer ørene opp og tror vi hører Adele når Debrah Scarlett kommer inn på andre vers. Legg til en tekst med dunkle morderballade-anslag, og vi nærmer oss en kombo som burde være uslåelig. Så skusles det likevel nesten bort, for uten et distinkt refreng klarer ikke duoen å få verken tekst eller melodi helt i havn.

Melodi 10: Alexandra Joner - «Cinderella» (3)

Låten begynner kløktig nok med refrengfiguren, og siden slipper den ikke taket. Alexandra Joners bidrag er finalens store øre-orm, på godt og vondt. Hun synger passe flatt og pregløst, men det er umulig å ikke falle fortapt inn i låtens småsmarte, men repetitive og etter hvert enerverende hook - som også er låtens eneste beholdning. Kanskje rekker folk å stemme før de går lei - for det kommer de garantert til å gjøre ganske fort.

Melodi 11: Karin Park - «Human Beings» (3)

Etter å ha hatt suksess som låtskriver for Margaret Berger, inntar Karin Park scenen selv i år. Med en såpass kredibel artistfortid er det skuffende at hun kommer med en såpass lite særpreget låt som dette. Låter fett, men tomt bak skallet på et låt som lukter albumspor eller i beste fall fjerdesingel lang vei. Reddes likevel ved at Park klarer å samle trådene i en intens avslutning som fungerer.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå