Hvor mange i dag husker eller har kjennskap til hatet og volden som møtte den amerikanske borgerrettsbevegelsens fredelige kamp mot rasisme i USA på 60-tallet? Mange vil vite at Martin Luther King jr. fikk Nobels fredspris og senere ble skutt og drept. Historien som fortelles i «Selma» vil nok være lite kjent for mange. «Selma» vil ryste mange, både på grunn av innholdet og den kraftfulle måten det formidles på.
Det er mulig å ha visse innvendinger mot Ava DuVernays portrett av historien rundt en avgjørende protestmarsj i den amerikanske borgerrettskampen. Det er en del av historisk-drama-sjangeren, med påfølgende debatt om forholdet mellom fakta og film. Sammenlignet med de biografiske dramaene «The Theory Of Everything» og «The Imitation Game», Oscar-konkurrenter til «Selma» med langt flere nominasjoner, er det på sin plass å hevde at Ava DuVernays drama ble grovt forbigått.
Filmen er minst like god som de foran- nevnte og den framstår dristigere og viktigere. Det er mange gode grunner til å se «Selma» men den største er nok David Oyelowo i hovedrollen som Martin Luther King jr. Han ruver i en historie som tar for seg en kort, men viktig periode i Kings liv og borgerrettskamp, nemlig hendelsene i Alabama i februar og mars 1965. Den såkalte «bloody sunday» i småbyen Selma og en marsj fra Selma til Montgomery til støtte for stemmerett for svarte.
FBIs overvåkningslogg av King skaper en slags kronologi for en historie hvor musikk, politikk og tidsånd veves effektivt sammen. At britiske skuespillere tolker King, president Lyndon B. Johnson og guvernør Wallace er kanskje spesielt, men det funker forbløffende godt. Mentaliteten og framferden til politi og tilsynelatende vanlige mennesker i Alabama for bare 50 år siden, vil ryste mange i dag. I den Oscar-vinnende sangen «Glory» som gjør at publikum bør bli sittende gjennom rulletekstene, trekkes linjene mot ferske hendelser som gjør «Selma» sørgelig aktuell.
