Regissør Anne Sewitsky og manusforfatter Ragnhild Tronvoll spillefilmdebuterte til mye oppmerksomhet med «Sykt lykkelig» i 2010, en tragikomisk samlivskomedie med mye pinlighetshumor.
«De nærmeste» er helt annerledes. Relasjoner og samliv er tema nå også, men til mer ambisiøs, dristigere og mørkere film, om den skjøre balansen mellom tilværelsens uutholdelige letthet og tunghet. Samt det man ikke snakker om som ligger imellom.
Det er uvant å møte en ny norsk spillefilm for voksne hvor man ikke blir sittende og sammenligne med roller skuespillere har spilt før, men snarere lurer på hvorfor man ikke har sett mer til disse på lerretet før.
Det gjelder særlig Ine Marie Willmann i hovedrollen som Charlotte. Hennes finstemte spill som ung, kreativ kvinne med vanskelig forhold til sin mor og etter hvert enda mer komplisert forhold til sin ukjente, svenske bror, bærer en film hvor de små, bristende øyeblikkene, snarere enn de mest utagerende scenene, gjør sterkest inntrykk.
«De nærmeste» er en vanskeligere, vondere og klart bedre film enn «Sykt lykkelig». Den er kanskje vanskeligere å like, men også å glemme. Den har sine svakheter, særlig i andre halvdel, men skildringen av mor-datter-forholdet mellom Willmann og Anneke von der Lippe er filmdrama på høyt nivå om fasade og tilbaketrekking.
Det incestiøste forholdet mellom hovedpersonen og hennes svenske bror, fint spilt av Simon J. Berger vil få mye oppmerksomhet. Det er et av filmens mest ujevne element, best dramatisk integrert i første del. Originalmusikken fungerer bedre enn popsangene i fargelegging av en film som pirker godt i såre, motsetningsfylte følelser i nære relasjoner.
