- Cannes er det beste stedet i verden for å vise den typen film som jeg lager, sier regissør Joachim Trier til Aftenposten.

Torsdag formiddag ble det klart at «Louder than bombs» er invitert til hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes i mai. Dermed er filmen med i kampen om Gullpalmen, som er en av verdens mest prestisjetunge filmpriser.

Ikke siden 1979, da Anja Breiens deltok med «Arven», har en norsk spillefilm fått den samme æren.

«Louder than bombs» er spilt inn i USA med internasjonale skuespillere i rollene. Filmens regissør, manusforfattere og hovedprodusent er norsk.

I bestefarens fotspor

Regissør Erik Løchen, som er bestefaren til Joachim Trier, deltok i Cannes med «Jakten» i 1960.

- Jeg tenker ofte at jeg skulle ønske han ikke gikk bort da jeg var ni år, for da kunne jeg snakket mer med ham om film. Bestefaren min var i Cannes sammen med Bergman og Fellini. For meg personlig, er det gøy at det er et myteomspunnet sted, sier Trier.

Hans forrige film, Oslo, 31.august, ble vist i Cannes i 2011, men ikke som en del av hovedkonkurransen.

- Det hyggelig at de nå ser meg som en av seniorene, sier Trier.

Filmen er ikke helt ferdig

Faktisk er det en ikke helt ferdig versjon av Louder than bombs Cannes-juryen har sett.

Akkurat nå sitter Trier med siste finpuss. Litt fargejustering gjenstår, noe lydmiks og effektarbeid. Det er under en måned til festivalen starter. Tidsskjemaet er trangt. På tide å snakke litt om filmen.

Tre år etter at tobarnsmoren og fotografen Isabelle (Isabelle Huppert) dør i en ulykke, skal New York Times publisere en artikkel om henne. Avisen kommer til å avdekke ting som tenåringssønnen (Devin Druid) ikke kjenner til. Storebroren (Jesse Eisenberg) vender tilbake til barndomshjemmet for å bistå faren (Gabriel Byrne) i å snakke med den introverte lillebroren.

Generasjonsdrama

En ubehagelig sannhet tvinges frem i lyset. Trier kaller det en film om løsrivelse og samhold i en familie.

- Det handler om måten denne familien klarer eller ikke klarer å kommunisere på mens de går gjennom en krise. Jeg hadde lyst til å lage en film med karakterer i flere generasjoner som speiler hverandre. Jeg vil snakke om moderne familieliv. Mange filmer av denne typen har emigrert inn i TV-serien, men jeg mener de også hører hjemme på kino, sier Trier.

Har flyttet seg fra Bygdøy til BrooklynHan beskriver «Louder than bombs» som alvorlig og ganske emosjonell, men ikke uten humor.

- Jeg har alltid vært opptatt av at karakterene mine skal ha et variert følelelesesliv. Jeg klarer ikke å skrive noe som bare går i én retning, sier Trier.

Til New York for den rette stemingen

I både «Reprise» og «Oslo, 31. august» var det veloppdragne unge kulturmenn på Oslo vest som utgjorde de mest sentrale karakterene.

De beveget seg mellom locations som Bygdøy, Blindern og Blå, St. Hanshaugen og Frognerbadet. Steder som Joachim Trier åpenbart er godt bevandret i selv. «Louder than bombs» foregår i New York.

- Det har det ikke vært vanskelig å flytte seg til et sted jeg ikke kjenner like godt, for film handler først og fremst om mellommenneskelige historier. Men jeg vil til at filmen skal føles ekte og tilstede i en spesifikk virkelighet, så jeg har gjort mye research. Jeg har hengt på amerikanske high schools og andre rare steder for å se hva den virkeligheten innebærer, litt som en antropolog, sier Trier.

Trier kan jobbe med de aller største stjerneneDe første linjene i manuset til «Louder than bombs» ble skrevet i 2009. Veien via New York og snart Cannes beskriver Trier som en berg- og dalbane. USA-suksessen med «Reprise» i 2006 åpnet en haug med dører.

Forkastet Hollywood-manus

Han ble tilsendt Hollywood-manus og kunne jobbet med de aller største stjernene. Men Trier hadde sine egne ideer. Og i mellomtiden skulle han lage «Oslo, 31 august».

- Det tar mange år å lage en film. Det er slitsomt og fysisk krevende. Da gidder jeg ikke gjøre noe som jeg ikke brenner 100 prosent for. Så jeg bestemte meg for å skrive en amerikansk film, for det var så mange som hadde lyst til å jobbe med oss i USA. Jeg ville gjøre det veldig personlig, med vårt filmspråk, uten at det skulle sitte masse studiosjefer og bestemme hvordan filmen skal bli seende ut til slutt, sier Trier.

- En lettelse bare å få vise filmen i CannesSommeren 2013 var hele prosjektet i ferd med å strande. Finansieringen var ikke på plass likevel.

Spleiselag mellom nasjoner

Et slags spleiselag mellom Norge, Danmark, Frankrike og USA gjorde at arbeidet kunne starte opp igjen.

- Vi har forandret oss siden vi først startet med denne filmen. Manuset er skrevet om. Alt flyter hele tiden. Jeg blir litt rørt av at en så lang prosess tross alt ender i Cannes, men det viktigste er ikke å vinne en pris. Det er en lettelse bare at jeg får lov til å vise filmen der, sier Trier.