I kveld sette Knutsen og Ludvigsens «Juba Juba» under lupen ved Trondheim folkebibliotek. Arrangementet er en del av bibliotekets serie «Hør! Hør!», der klassiske album blir analysert og avspilt på ypperlig musikkanlegg.

ØYSTEIN DOLMEN: - «Juba Juba» gjorde oss til popstjerner

Plata er i dag regnet som ikke bare en klassiker innen barnemusikk, men også som en av de beste popplatene som er gitt ut her til lands. Da Morgenbladet i 2011 kåret norgeshistoriens 100 beste album, nådde duoens avskjedsplate helt opp på 5. plass.

Tidens tann har åpenbart fart pent med «Juba Juba». For til tross kjempesuksess med over 100 000 solgte plater og Spellemannpris, var ikke Adresseavisens anmelder Gunnar Sand helt overbevist da han anmeldte albumet nesten to måneder etter at det ble sluppet.

Han innleder med en anekdote som illustrerer at «Juba Juba» er blitt et munnhell på linje med Fleksnes' utrop «Dei-o», og går videre med å si at de to første sangene «Dum og deilig» og «Godmorgen Norge» er blitt fortjente klassikere allerede. Men så kommer innvendingene.

«Stemningen daler unektelig litt etterpå, og som helhet faller LPen et par hakk etter den glimrende «Fiskepudding! Lakrisbåter!»-LPen fra et par år tilbake. Den var jevnere, og hadde dessuten en tråd som gjorde at hver låt fikk sin spesielle plass. Det trenger ofte plater av denne typen», argumenterer Sand.

Som likevel passer på å forsikre om at «Juba Juba» slett ikke er en dårlig plate:

«Det er mer enn nok å svelge unna -  «Spøkelsestoget», for eksempel, og «Kanskje kommer kongen». Sistnevnte handler om hvordan Knudsen og Ludvigsen har gjort alt klart til kongebesøk, men er ikke sikre på om han kommer. Og til syvende og sist har det kanskje sine fordeler at han ikke kommer:  «Kanskje kommer'n ikke/all vår oppdekning til tross/det gjør ikke så mye/for da blir det mer til oss» synger de lystige tunnelboere da.

Knutsen og Ludvigsens styrke er at de har noe til alle aldersgrupper. Oppskriften er: Hyggelige og detaljrike tekster til lettfattelige popmelodier, og så med en passelig porsjon tull og tøys som krydder. Stoffet krever en hårfin balansegang fra utøvernes side. Det må alltid være nok krydder men aldri for mye. Kanskje har noen av låtene her litt for lite.

Det blir bare lettbent uten overbevisning. Men ta nå dette bare som en følelse fra undertegnedes side. Du tar ingen sjanser ved å investere i plata», avslutter anmelderen.

- Definerer Trondheim

Konklusjonen kan nok ettertiden gi ham rett i, for å si det mildt. I 2012 hadde de norske regionavisene en samarbeidsserie der kulturredaksjonene i hver avis skulle velge ut og presentere et kunstverk som definerer byen der de holder til.

Adresseavisens kulturredaksjon valgte «Juba Juba», i hard konkurranse med blant annet Nidarosdomen, «Nidelven stille og vakker du er», «Adrian Posepilt», Bleken og Gullvågs veggmaleri på Svartlamon og «Et bilde tå'n Ivers».

LES SAKEN: Grenseløse underholdere

Begrunnelsen ble ført i pennen av Ole Jacob Hoel, som mente Knutsen og Ludvigsen ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Trondheim, og at plata var et uttrykk for et særegent trondheimslynne:

«Det ligger mening og engasjement bak det de holder på med, men det er som regel gjemt bak leken og innpakningen. Like viktig som hva som sies er måten det sies på. Ingen referanse er for høy, ingen ting for lav. Fotball og plumpe vitser passer like godt inn som referanser til surrealistisk teater eller avantgardistisk billedkunst.

Linjen i trondheimsrocken kan trekkes videre ut i kulturlivet. I spennet av skyhøye ambisjoner, ingen begrensninger og null pretensiøsitet passer mange, fra Erlend Loes «Naiv. Super» og kompisekspedisjonen «L», via Jo Strømgrens «A dance tribute to the art of football» og Elmgreen og Dragsets Prada-butikk i ørkenen i Texas, til Arve Tellefsens evige gutten-i-gata-sjarm eller Anne B. Ragdes kulturkollisjoner på Trondheims bondeland Byneset», skriver Hoel.