I morgen åpner Mark Knopfler Sverresborg som konsertarena. Generalprøven i Frognerbadet onsdag kveld var en godkjent arbeidsøkt med en eminent, om enn noe temperamentsløs, gitarist.
Knopfler har holdt solokarrieren gående i over 20 år, vel så lenge som han var sjef for Dire Straits. Men det er fortsatt de gamle Dire Straits-låtene publikum venter på. Det tok 50 minutter av konserten før publikum lyste kollektivt opp, da gjenkjente de introen på «Romeo & Juliet» - og så eksploderte stemningen da Mark og bandet gikk direkte over i gjennombruddslåten «Sultans Of Swing».
Da var det stas å være i det naturlige amfiet ved Frognerbadet, som var fullt opp av et godt voksent og pent kledd publikum.
Det hadde blitt musisert pent før den tid også. Bandet som foruten veteranen Guy Fletcher (keyboard) består av Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano), Mike McGoldrick (fløyte m.m.), John McCusker (fele og sitter m.m.), Glenn Worf (bass), and Ian Thomas (trommer) spiller med avslappet følsomhet, og får det meste til å fortone seg enkelt.
Knopfler og bandet liker seg godt i spennet fra keltisk til amerikansk folkemusikk og tar unntaksvis turen innom mer utagerende rock'n'roll. De spilte tre av låtene fra det ferske albumet «Tracker», hvorav den lekre poplåten «Skydiving» var et av de tidlige høydepunktene.
Mest intrikat musikalsk var instrumentalen «Father & Son» der bandet er innom så vel sekkepipesolo som intense blikkfløytepartier før de går direkte over til den mer kontante «Hill Farmer's Blues». Veldig mye fint, men bandet klarer ikke helt å forlate pynteligheten, og kontakten med publikum er minimal. Kommer det ikke snart noe Straits a?
Men en kunne godt konsentrere seg om strengeleken til Knopfler. Han ble nylig kåret til historiens 27. beste gitarist av Rolling Stone, og det går an å argumentere for at dette er en for lav plassering. For eksempel når han spiller steelgitar på «Corned Beef City» eller national steel-gitar på starten av «Romeo & Juliet».
Men noen kunne godt ha plassert en rakett i rumpa på ham. Eller i det minste en racerbil, som han synger om på «Speedway To Nazareth» - da ble det fart i både ham og bandet. Men det var neste siste låt før ekstranummer, Avslutningen var episke «Telegraph Road», og mye bedre blir ikke en rockelåt. Stort bedre blir ikke en rockekonsert heller.
De fleste vil synes at tre Dire Straits-låter før ekstranummer ikke er for mange. Men så kom hans største suksess «Brothers In Arms» som start på ekstra-avdelingen, og temperaturen ble enda høyere. Det kunne forveksles med magi, og publikum gikk absolutt fornøyd hjem.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL