Skremmende skråning

STIKLESTAD: Dyster disharmoni skildret med innsikt i intens oppsetning av Nord-Trøndelag Teater, hvor kontrastene kunne vært skarpere.

Saken oppdateres.

Romanen «Skråninga» blir i Carl Frode Tillers egen dramatisering et fragmentarisk, men likevel kompakt drama med dristige linjer gjennom en mosaikk av opptrinn. Urframførelsen på Det Norske Teatret (2006) i Tyra Tønnesens regi sitter fortsatt friskt i minnet. Nina Westers versjon virker like treffsikker og faktisk enda mer opprivende, men spenner innledningsvis buen så høyt at intensiteten ikke holder samme nivå helt til mål.



I Teatersalens blackbox-lokale etses skikkelser og opptrinn gjennom spill og lysvirkninger fram fra en helmørk bakgrunn, hvor åpningsbildet bare antyder et hus, et tre i en skråning. Alt er skakt og skeivt, ingen rette vinkler, - kvasse kanter omgir den unge mannen som åpner med : «Det går be'r no». Alle forstår at da må det ha vært vondt før, - riktig ille. Utgangspunktet er at ungdommen, som er psykiatrisk pasient, skal åpne seg for legen og rekapitulere sitt livsløp i et forsøk på å løse opp noen av knutene som har gjort ham til en outsider og forknytt overgriper: «Det tårna sæ opp for mæ!» Replikkene gir noen nøkler til det sårbare sinnet, og den smertefulle prosessen forsterkes gjennom den kroppslige utfoldelsen hvor det forknytte veksler med voldsomme utladninger.



I Nils Golberg Mulviks gode tolkning utvikles hovedpersonen fra første stund som et angstfylt, sammensatt menneske; han frykter alt og alle - men vet også at han er avhengig av hjelp for å komme ut av sine traumer. Skuespilleren avdekker ungguttens ensomhet, hans kamp med ulike krefter i seg selv og med påvirkninger utenfra, han borer seg stadig inn i nye, fortrengte minner med en imponerende uttrykksevne. Kontrasten mellom en sunn fysikk og et kaotisk sinn gir et effektivt spenn i spillet, som også griper spesielt sterkt fordi den kompakte arenaen har kort avstand mellom aktører og publikum. Det stiller spesielle krav til mimikk og rasjonering med uttrykkene i en rolle som debutanten behersker på en svært overbevisende og lovende måte. Ende mer komplisert er oppgavene til de to andre i skuespillerne, Siri Schnell Horrigmo og Tor Wibe, siden de skal ta seg av en rekke roller. Med mange raske skift blir det kort tid til å antyde karakterer, men det skjer stort sett overbevisende, selv om det noen ganger virker vel hektisk - særlig i avslutningsfasen. Hele trioen bidrar til en ubesværet dialektdialog, hvor instruktøren - også gjennom musikkbruken - knytter forestillingen sammen.



Tolkningen på Det Norske Teatret forløste kanskje mer av en desperat, mørk humor som ligger i tekst og situasjoner, men de nærgående spørsmålene melder seg også her, slik vi opplevde forestillingen på generalprøven lørdag. Stykket og forestillingen fordeler ikke skyld, men anklagene rettes mot et samfunn som ikke fanger opp signaler, eller beskytter og hjelper de mest sårbare. Det er et ansvar som både fellesskap og individer må ta på alvor, hvis ikke stadig flere skal få samme skjebne som den unge mannen på vei mot stupet i «Skråninga». Selv om slike lidelser kan ligge latent hos enkelte, viser forestillingen hvor lite som skal til for å utløse eller avverge personlige tragedier.



Spilles i Stiklestad kultursenter hver kveld t.o.m. søndag.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå