Patti Smiths debutalbum «Horses» fra 1975 er en av rockens klassikere, og blant undertegnedes favoritt-album. I anledning 40-årsjubileet for utgivelsen, er hun på en turné der hun spiller albumet i sin helhet fra start til mål – sammen med gitarist Lenny Kaye og trommeslager Jay Dee Daugherty, som begge spilte på albumet – og hennes sønn Jackson Smith på bass. Konserten på Norwegian Wood fredag kveld var den andre av to stoppested i Norge.
«Horses» og Patti Smith som artist var i sin tid banebrytende både i måten hun koblet punkens energi og hippienes spirituelle søken, surrealistisk poesi med direkte gatekunst og dypt alvor med leken humor. Hun var en sterk, selvstendig kvinne i en bransje som inntil da ikke hadde sett altfor mange av arten.
Klassisk reggae surret over anlegget før Patti og bandet kom frem med «Gloria» og signaturintroen «Jesus died for somebody's sins but not mine». Allsangen og energien var på plass fra første stund, men konserten skulle gjennom mange faser før den endte like energisk med B-siden på Patti Smiths gjennombruddssingle: «My Generation».
«Redondo Beach» er albumets mykt innsmigrende reggaelåt, «Birdland» er jazz og improvisert poesi, «Free Money» messende rock, «Break It Up» er hyllesten til Jim Morrison, «Elegie» hyllesten til Jimi Hendrix som hun utvidet til å minnes andre kjære musikervenner.
Kjernelåten var og er likevel «Land», der Patti Smith er innpiskeren som tar publikum opp til de høyeste fjelltopper og de dypeste daler, og hun stormer frem som ville hester over alle hauger. Hun improviserer og oppdaterer innholdet, ikke minst der hun spør om vi virkelig vil bli slaver av teknologien. «We don't be want to be the people of Google!» messer Patti, som på vant og nærmest umerkelig vis har bygget konserten møysommelig opp mot et klimaks som kommer i en serie ekstranummer med publikumsfavoritter som «Dancing Barefoot» og «Because The Night». Hun minnes enda flere døde, nå matematikeren John Nash og jazzmusikeren Ornette Coleman, som hun opptrådte sammen med på Moldejazz for noen år siden. Hun kan synge surt, hun spytter som en kar. Men hva gjør det når hun har en tilstedeværelse og en dedikasjon som skaper en unik hengivenhet mellom artist og publikum.
Til slutt er det kjendistreff på scenen med Jo Nesbø som spiller gitar og korer med på «People Got The Power» og The Whos «My Generation». Patti er Nesbø-fan og har lest inn hans nyeste «Blod på snø» på lydbok. Jo gjorde det helt ok. Men det var selvsagt Pattis kveld dette.
Før henne var det Tori Amos. Amos alene med flygel og elpiano, med forsiktig ferdiginnspilt backing på noen låter, var en perfekt oppladning i ettermiddagssolen. Hun er en sterk personlighet, en sterk artist som før hun avsluttet med sin mest kjente låt «Cornflake Girl»» var innom ikke bare egen katalog, men såpass forskjellige coverlåter som «Smells Like Teen Spirit», «Norwegian Wood», «Someone Saved My Life Tonight» og Dead Or Alive's «You Spin Me Round».
Fin kveld!
