Trøndersk festkultur er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot har den vært med på å danne grunnlag for trønderrocken, udødeliggjort i en av Åge Aleksandersens beste sanger «Lørdagskveill'n».
Trondheim har blitt urbanisert de siste åra. Olavsfestdagene, Pstereo, Lerkendal, Torvet og nå Sverresborg ser ut til å gi en klar økning av større pop- og rockkonserter i landsdelen. Festkultur står fortsatt sterkere i Trondheim og landsdelen enn konsertkultur.
Etter forrige helgs to storkonserter på Sverresborg, som publikumssuksess med mye skryt til konsertarenaen, har et leserinnlegg i Adresseavisen ført til opphetet debatt om trøndere som konsertgjengere. Anton Larsen skrev at han aldri har vært mer flau over å være trønder enn på konserten med Mark Knopfler.
Les innlegget om ukultur på Mark Knopfler-konserten
Han skrev at hans opplevelse ble ødelagt av: «Fulle middelaldrende trøndere som gjennom hele konserten enten ropte til hverandre (ofte med ryggen til scenen), prøvde å dytte seg fram, snakket i telefonen (seriøst) eller sang «Olé, olé, olé». For oss som har vært på mange konserter i Trøndelag, låter det ganske kjent. At det er spesielt for Trøndelag og at landsdelen er verst i verden/landet på konsertkultur, er å trekke det for langt.
Trøndelag ligner på steder i inn- og utland med beslektet festkultur, særlig forbundet med helg. Det er stor forskjell å være på konsert med noen tusen trøndere en torsdag og en fredag. Siden festkulturen står så sterkt i Trøndelag, blir for mange konserter og særlig i helgene en anledning for fest. Å treffe folk å prate og drikke sammen kan trekke like mye som musikken.
Når festkultur og konsertkultur møtes, i det trønderske favorittbegrepet «folkefest», er det derfor noen typer musikk som tåler det langt bedre enn andre. Trønderrock, AC/DC eller annen feststemt eller tung rock passer særdeles godt. Jeg har sjelden sett flere skrålende fulle konsertgjengere enn da Status Quo spilte i en hangar på Hell i 1998, men det druknet ikke mange nyanser av musikken.
Musikk som spiller på mer lavmælte stemninger og uttrykk er mer utsatt, som Susanne Sundfør anno 2011 på Pstereo, Thåström på Olavsfestdagene i 2012 eller Steve Earle alene med akustisk gitar en lørdag på klubb i Trondheim i 1997. «Jeg vet noen av dere har kommet for å lytte. Jeg vet ikke hvorfor dere andre er her», sa Earle oppgitt fra scenen og bedyret at han aldri skulle spille i byen igjen. I alle fall ikke en lørdagskveld alene med gitar.
Konsertarrangører er forståelig nok forsiktig med å kritisere publikum. Konsertopplevelser er best når egen opplevelse og møte mellom artist og publikum blir noe spesielt. Småprat, skrål, fyllerør, mobiltelefoner og annen distraksjon kan oppleves ødeleggende for dem som vil inn i musikken, som en del av festen for andre. «Helvete er andre mennesker», som Jean-Paul Sartre sa.
For å utvikle bedre konsertkultur hos publikum, trengs det flere konserter. Flere store konserter, utsolgt på forhånd, gir mulighet til å bygge mer på fankultur og mindre på festkultur i booking, timing og sjanger. Det må da gå an å gå på konsert uten å ha det artig.
