Slagkraftig Spel-tolkning

Stein Winge rendyrker sitt regikonsept fra i fjor og gir «Spelet om Heilag Olav» bedre flyt og større fart i musikalsk, respektfull tolkning.

Saken oppdateres.

Og hvor ble det av provokasjonene? Forestillingens wingespenn favner vidt, fra Shakespeare-sitat til stevjing, men man skal være svært hårsår for å la seg utfordre nevneverdig negativt av dette inspirerte samspillet mellom Gullvågs tekst og Okkenhaugs musikk. Generalprøvens utfordring onsdag kveld lå først og fremst i spilleforholdene, som i duskregnet utviklet dramatikken til ekstremsport i arenaens sleipe skråning. Både aktører og publikum fikk seg en støkk da en av hestene la inn en improvisert ekstrarunde i toppfart, men rytteren (Helga Kolset Haga) mestret situasjonen på en måte som er karakteristisk for hele miljøet, hvor alle fra konge til dugnadsgjeng har full kontroll på sine ulike oppgaver.

Premieren i går ble tradisjonen tro tilgodesett med det herligste sommervær, og da kan sommeridyllen på den velstelte arenaen nesten dempe konfliktene i meste laget. Men det enormt rutinerte Spel-miljøet takler også slikt uten vanskeligheter.

Men Winges provoserende utspill? Noen lånte linjer fra «Henrik V» sitter perfekt for Lasse Kolsruds «nye» kongeskikkelse, en mann med autoritet og humor, en selvskreven lederskikkelse som gjør det helt troverdig at tusenvis av hærfolk er villig til å følge ham i hans hasardiøse prosjekt. Han er maktmenneske og erobrer – men har nesten alle odds mot seg. Kolsruds entré er spenningsladet, kongen i kvit kofte rir en runde på tunet; det blir dryppstille i hele amfiet mens han mønstrer hær og gardsfolk og til slutt spør – nesten lattermildt tvilende: Er dette garden Sul?

Kongen er én av de skikkelsene som har gjennomgått størst forandring siden fjorårets Spel-utgave; nå er vikingen mer kriger med store vyer og ambisjoner som bare kan innfris hvis han tar alle midler i bruk. At kristningsverket inngår i opplegget, tar han riktignok på alvor – selv om prestene i hans følge ikke behandles med den største respekt. Og Arnljot Gellines dåp blir mer show enn sakral seremoni. Viktigst er det at Winges (og dramaturg Bibbi Moslets) komprimerte versjon i kombinasjon med Arne Fagerholts koreografi styrker helhetsgrepet, slik at serien av tablåer smelter sammen.

Her faller også sangnumrene helt naturlig inn som forestillingens sterkeste side. I jubileumsåret er Okkenhaugs musikk fulltonende på plass, finner uttrykk for konfliktene mellom gammelt og ungt, mellom tradisjon og fornyelse, og som stemningsskapende element gjennom både kor og orkesters imponerende innsats under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Åpningsscenen skaper forventning og inviterer inn i et spill som umiddelbart engasjerer med en kraft som skyver all forhåndsdiskusjon til side. Den lille jenta (Ane Norum Kvistad), som leker og synger så trygt på tunet, er et uskyldssymbol som ettertrykkelig får sin kontrast av brutal virkelighet idet Grima (Kari Onstad), tjenestekvinna på Sul, bærer et nyfødt, vanskapt barn til skogs. Det kjappe tilbakeblikket er nok til å plassere Spelets handling i tid og sted, og – utburdsmotivet er konkretisert en gang for alle.

I neste øyeblikk er Gudrun blitt en nervespent tenåring, en solstråle for de voksne – og samtidig deres dype bekymring. Igjen briljerer Eir Inderhaug ubesværet i rollen som både spilles lekende innsiktsfullt og gir gnistrende musikalske høydepunkter som «Solleiken», «Takkesong» og «Olsok». Sanglig følges hun utmerket av Espen Fegrans slagferdige Tormod Kolbrunarskald. Et høydepunkt i forestillingen er scenen hvor kongen kommer ut etter møtet med gardfolket på Sul og hører Gudrun synge på tunet. I noen øyeblikk glemmer den nederlagsdømte kongen sine tunge tanker om slaget som venter og gir seg lystig med i leiken. Men griper seg noe senere i det og spør: Lærer de ungane heidenske kvad?

Konfliktene i stykket spisses bl.a. gjennom kvasse konfrontasjoner mellom Gudrid og Torgeir på Sul (Hildegunn Eggen og Per Frisch) og sistnevntes iskalde møte med Kvistadbonden (Bjørn Skagestad). Gamal-Josteins underfundige replikker, som Toralv Maurstad legger ekstra, galgenhumoristisk snert i, bidrar også suverent til en fargesterk nytolkning.

Som drama mister Spelet noe av intensiteten idet forventingene om full utladning i selve slaget munner ut i nederlagsstemning. Den vemodstunge scenen hvor kongshesten med hjelm, skjold og kappe leies over scenen er imidlertid følelsesladet og sterk nok, og etterfølges av den rene ragnarok-epilog, som Gudrun og Gamal-Jostein topper som en overbevisende forsoningsfinale.

 
        
            (Foto: LEIF ARNE HOLME)

  Foto: LEIF ARNE HOLME

På forsiden nå