Han er 73 år, men det gutteaktige smilet er fortsatt der. Sammen med en helhjertet tilstedeværelse, en fortsatt glimrende stemme, en imponerende instrumental beherskelse (bass, gitar, piano m.m.), et strålende band, overveldende energi, bøttevis med sjarm – og en intelligent og hjertevarm formidling av verdens flotteste låtkatalog. 39 låter i løpet av to og en halv time. Sir Paul var i fokus hvert eneste sekund gjennom konserten. Å kalle dette magisk er ikke å overdrive.
Undertegnede har vært på mange Paul McCartney-konserter gjennom årene, og har opplevd de fleste ledende andre pop- og rockartister. Men maken til konsertopplevelse som på Dyrskueplassen i Roskilde natt til søndag har ikke vært i nærheten av.
Hvor skal jeg begynne?
Kanskje med slutten? En mektig fremføring av sekvensen som begynner med «Golden Slumbers» og slutter med «The End» fra Abbey Road-albumet?
Med tidenes allsangopplevele på «Hey Jude»?
Med hans hjertevarme hyllest av kompis John Lennon i «Here Today» og av kompis George Harrison med versjonen av «Something»?
Med den intense versjonen av «We Can Work It Out»? Med James Bond-låten «Live And Let Die» og overveldende pyroeffekter (med et personlig magisk øyblikk da jeg tok opp mobilen på slutten av låten og den viste 00.07..)?
Eller kanskje syv minutter før, akkurat midnatt, da 100.000 publikummere sang «Let It Be» i tropenatten?
Jo, men det var så mye mer enn de mest kjente låter. Flere kreative overraskelser.
Som «Temporary Secretary» i elektronika-versjon, låten fra 35 år gamle «McCartney 2», som aldri før er fremført live. Eller den glemte perlen og fantastisk flott fremførte «Another Girl» fra det 50 år gamle og egentlig underkjente albumet «Help»? Eller Paul McCartneys første solo nummer en-single, den 44 år gamle «Another Day»? Eller den glemte energiske juvelen «1985» fra Wings-albumet «Band On The Run»? Kanskje «My Valentine», kjærlighetssangen til hans nåværende kone, eller «Maybe I'm Amazed», som han skrev til Linda? Eller det tåredryppende øyeblikket da han tok opp to unge fans fra publikum og kjørte sitt uimotståelige sjarmør-løp med dem.
Vi er klar over at Paul McCartney er en smart gammel ringrev. Han sjarmerer ved å ha lært seg nok dansk til å imponere hjemmepublikummet. Showet er nøye gjennomtenkt både musikalsk, teknisk og kommunikasjonsmessig. Han vet når han skal være vittig og når han skal spille på det emosjonelle og de sentimentale strengene. Han utnytter alle triksene fra en lærebok han selv har vært sterk delaktig i å utvikle.
Det har vært fullt mulig å harselere med Sir Paul for hans kommersielle orientering og lite rocka fremtoning de siste 50 årene. Men det er vanskelig å argumentere mot hans største øyeblikk, og det er knapt mulig å etablere motforestillinger mot det han presentere i Roskilde natt til søndag.
Paul er på høyden både fysisk og musikalsk. Han har bygget showet opp på særdeles intelligens vis, med hovedvekt på Beatles-låtene folk flest vil høre, men med nok aktuelle (og gode) låter til at de ikke blir hundre prosent retro. Han spiller en rekke låter folk aldri før har hørt live, blant annet flere fra «Sgt Pepper». Han spiller flere låter vi hadde glemt hvor bra er.
At det tok noen låter før konserten og bandet satt seg, gjorde ikke stort . At han på grunn av tidsnød kuttet ut verdens mest populære låt («Yesterday»), tror jeg svært få i publikum registrerte.
Det var jo allerede en kveld som hadde alt.
Å, som jeg gleder meg til tirsdag. Da skal jeg nemlig få oppleve dette igjen, på Telenor Arena.
