Paul McCartney holdt sin første konsert i Norge på 11 år på Telenor Arena tirsdag kveld, den etterfulgte de ekstatiske rapportene fra Roskilde-festivalen tre dager før.

Les anmeldelsen av konserten på Roskilde-festivalen her.

Publikum hadde store forventninger, og de ble innfridd. Det var tre forskjeller på repertoaret på de to konsertene. Åpningslåten var skiftet, han har rullert mellom «Magical Mystery Tour» og «Eight Days A Week» gjennom turneen, Han spilte «Yesterday» som han «glemte» i Roskilde, og Ringo Starrs 75-årsdag ble feiret med «Birthday» – noe som gjorde at «Hi Hi Hi» ble utelatt.

Les anmeldelsen av konserten på Telenor Arena her.

Kun to låter på settet var fra før 1965, ingen fra mellom 1982 og 2012. Han fikk med mange favoritter, men det er sannelig mange han ikke fikk plass til.

Slik gikk konserten:

1. «Eight Days A Week» (1964)

Livet er et slitt, arbeid åtte dager i uka. Den parodierte taxisjåføren i låten er vel motsatsen til innstillingen fra scene og sal denne kvelden. Et perfekt anslag, servert av McCartney og hans fire medmusikere.

2. Save Us (2013)

Dette er åpningslåten på McCartneys siste studioalbum «New», et av hans fineste album de siste 30 år, tydelig at han ønsker å vise tidlig i konserten at han fortsatt har noe å komme med, i sitt 74. år.

3. Got To Get You into My Life (1966)

Men publikum responderte mer hjertelig på denne – en av de mest populære låtene på kanskje pophistoriens beste album («Revolver»). Låtens soulpreg understrekes av blåserne, men det er ikke sikkert alle i publikum får med seg låtens budskap. «You» er ingen person, men marihuana, som Bob Dylan introdusert bandet for året før. Det skulle ikke bli den siste cannabis-inspirerte låten fra McCartney.

4. Good Day Sunshine (1966)

Mere Revolver, flere blåsere (formidlet via synthen), mere solskinn. Det hevdes det amerikanske bandet Lovin' Spoonful, som hadde tidenes sommersingle samme år med «Summer In The City», var hovedinspirasjonen da McCartney skrev denne den rekordvarme sommeren 1966. Det er ganske klamt og tett inne i Telenor Arena også.

5. Temporary Secretary (1980)

Denne låten fremføres for første gang i Norge, sier Paul på sitt sjarmerende norsk, mens han skifter fra fiolinbassen til psykedelisk dekorert elgitar. Denne låten fra «McCartney 2» er ikledd en kompromissløs elektronikadrakt, som slett ikke alle mener kler mannen. Mer enn noen andre låter skiller denne publikum. Ikke alle synes dette hører hjemme blant McCartneys toppøyeblikk, men den er avgjort med på å gi konserten bredde.

6. Let Me Roll It (1973)

Kveldens første Wings-låt, og den første av tre fra det klassiske albumet «Band On The Run». McCartney spiller elektrisk gitar, og viser at han vet hva han holder på med. Noen vil kanskje si han overdriver når han avslutter låten med en hyllest til Jimi Hendrix som inkluderer en parafrase over soloen fra «Foxy Lady». Men McCartney viser både her og i andre deler av repertoaret på turneen at han er en bedre gitarist enn mange av oss har ant.

7. Paperback Writer (1966)

Den første singlen The Beatles ga ut som ikke handlet om kjærlighet. Den intelligente tulleteksten utgjør det som ble kveldens første allsang av format.

8. My Valentine (2012)

Paul setter seg ved flygelet før han introduserer sangen han skrev til nåværende kone Nancy. Flott låt, meget god stemning i salen.

9. Nineteen Hundred and Eighty-Five (1973)

Stemningen skrus opp med denne enkle festpoplåten fra «Band On The Run». Var det første virkelige høydepunktet på Roskilde-konserten og fungerte godt også i Oslo.

10. The Long and Winding Road (1970)

Paul er fortsatt ved flygelet og skrur stemningen ned igjen med det som ble The Beatles siste single og fortsatt er en av tidenes mest innstendige pianoballader. Bakgrunnen er dyster, det er en sang skrevet om fire personer som hadde vært en tett og særdeles kreativ enhet, men som nå slet med samarbeidet. Videosekvensene på scenen formidler en annen og allmennmenneskelig tolkning av låten.

11. Maybe I'm Amazed (1970)

Den beste låten fra Pauls første soloalbum, og fra hele hans solokarriere, ble skrevet til hans første kone Linda. Han fremfører den alene ved flygelet, som en myk, glødende og slående kontrast til det resignerte preget over den forrige låten, frem til orkesteret kommer inn og intensiteten skrus opp. En fantastisk tolkning, Oslo-konsertens høydepunkt.

12 I've Just Seen a Face (1965)

Det nærmeste The Beatles kom bluegrass, og kveldens første låt fra «Help». Paul har tatt frem sin 12-strengs gitar og publikum koser seg.

13. We Can Work It Out (1965)

Dette var låten den evige optimist Paul skrev etter en krangel med daværende kjæreste Jane Asher. Det gikk ikke så bra med forholdet, men låten holder seg så til de grader. Ikke like intens allsang som i Roskilde, men hyggelig nok!

14. Another Day (1971)

Pauls første solosingle ble en stor hit da, og er fin fortsatt. Det er en novellistisk tekst om en ensom kvinne, i slekt med «Eleanor Rigby». Hyggelig og fin, erketypisk Paul – og en påminnelse av hva vi savner mest denne kvelden: låter fra hans fineste soloalbum «Ram».

15. Hope for the Future (2014)

Konsertens ferskeste låt ble skrevet for et videospill, og høres litt sånn ut, som en fjern slektning av «Live And Let Die». Fin låt, men publikum var noe ukonsentrert. Mange benyttet anledningen til å ente kvitte seg med væske, eller kjøpe ny øl i baren.

16. And I Love Her (1964)

Overgang til en akustisk avdeling utgjøres av kveldens muligens nest eldste låt – en av de få som er spilt live med The Beatles. Fra «A Hard Day's Night», og publikum liker det de hører.

17. Blackbird (1968)

Låten som ble skrevet til støtte for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen har absolutt ikke mistet sin relevans med årene. McCartney er alene på scenen, og løftet opp på et podium alene med kassegitaren og megetsigende videoeffekter. Man han sang ikke alene synge denne helt alene. Publikum istemte på inderlig vis og sangen fikk kveldens mest hjertelige applaus. Langvarig trampeklapp etter låt 17, ennå ikke halvveis i konserten.

18. Here Today (1982)

Kveldens kanskje mest rørende øyeblikk. Sangen Paul skrev etter sin venn John Lennons død, ble utgitt på «Tug Of War»-albumet. Paul introduserte den med å fortelle om alle de hyggelige tingene en har lyst til å si til folk en bryr seg om, så tenker en kanskje at en heller venter til neste gang. Men så blir det ikke alltid noen neste gang.

19. New (2013)

Podiet er senket, musikerne er kommet tilbake. Paul setter seg ved elpianoet og har avgjort behov for å løfte på stemningen, med den friske tittellåten fra sitt siste album. .

20. Queenie Eye (2013)

Videoveggen bak scenen er ikke i veldig aktiv bruk i løpet av kvelden, men det er flotte sekvenser både før og under konserten. Ikke minst her, med situasjons- og miljøbilder fra Liverpool under og rett etter krigen, i Pauls barndom. Nok en låt fra «New», kanskje den av dem som fungerte best. Men nå er dosen med moderne låter oppbrukt. Fra nå av er det gamle hits som gjelder.

21. Lady Madonna (1968)

Pianorockeren Paul skrev sterkt inspirert av Fats Domino ble en monsterhit da den ble utgitt og folk husker tydeligvis fortsatt teksten.

22. All Together Now (1968)

Dette er et mer kuriøst innslag, barnesangen i britisk music hall-tradisjon som var Paul McCartneys bidrag til de fire ordentlige låtene på «Yellow Submarine»-albumet. God stemning, og en av flere øyeblikk der trommisen viser sin vokale styrke.

23. Lovely Rita (1967)

Denne har ikke mange hørt live før. Dette er et av Pauls mer lettlivede bidrag til «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band», en kjærlighetsfull nidsang til en kvinnelig parkeringsvakt som var ivrig i tjenesten.

24. Eleanor Rigby (1966)

Dette er blant Pauls høyest skattede låter, fra «Revolver», en novellistisk tekst om en ensom kvinne, som mange mener innebar et nytt ambisjonsnivå innen poptekster. Stemningen i salen er skyhøy. Ikke mange som sitter nå.

25. Being for the Benefit of Mr. Kite! (1967)

En personlig Pepper-favoritt, surrealistisk i musikk og ikke minst tekst, som er ordrett (men litt mer) gjengivelse av en gammel sirkus-annonse. And of course Henry the horse dances the waltz.

26. Something (1969)

Kveldens andre store snufseøyeblikk. Pauls hyllest til sin venn George Harrison begynner som en ukulele-versjon av Harrisons mest kjente låt, men går akkurat i tide over i full band-versjon. Stemningen er inderlig både på scenen og i salen.

27. Ob-La-Di, Ob-La-Da (1968)

Maccas tullelåt er litt mer enn det, det er en formidling av dagligliv blant kule jamaikanere på Petticoat Lane-markedet i London, og McCartneys første reggaebaserte låt. Men likevel litt underlig at publikum skulle gå helt bananas akkurat på denne. For nå er det litt av et liv i Telenor Arena.

28. Band on the Run (1973)

Her snakker vi mektig strukturert poplåt, og versjonen fungerer som bare rakkeren, både den episke introen og det lett gjenkjennelige synthriffet som dominerer den allsangvennlige hoveddelen av låten.

29. Back in the U.S.S.R. (1968)

Kvikk og morsom Beatles-rocker, og det er morsomst også i etterkant av låten når Paul forteller historier fra møter med høyerestående Sovjet-borgere etter sin første konsert på Den Røde Plass.

30. Let It Be (1970)

Her snakker vi topp tre på listen over tidenes pianoballader, og Paul jobbet hardt for å overdøve publikums sang. Men Paul jobber jo hardt, det har han gjort gjennom hele konserten.

31. Live and Let Die (1973)

Den fjerde låten fra 1973 på kveldens sett, og den mest monumentale. Både musikalsk og i pyroeffekter. Innendørs fyrverkeri er mektige saker, og satte en skikkelig spiss på James Bond-låten.

32. Hey Jude (1968)

Mange låter fra 1968 også, og denne er den desidert mest populære. Tidenes allsanglåt ble opprinnelig skrevet som en trøstesang til Julian Lennon da hans foreldre skulle skilles, og nanana-refrenget virket den gang evigvarende. Men tiden gikk fort på Telenor Arena, og plutselig takker Paul for laget. Men vi vet jo det blir minst en ekstraavdeling.

33. Another Girl (1965)

Macca og musikerne kommer tilbake med denne. En av turneens mest overraskende valg, men også en av de mest velfungerende. Denne «Help»-låten er en briljant popsang, og bandet viser publikum at de er like flinke til å gjenskape lydbildet til Beatles anno 1965 som Wings 1973.

34. Birthday (1968)

Selvsagt måtte denne komme, på Ringo Starrs 75-årsdag, og også fødselsdagen til Pauls avdøde far. Publikum stemmer i og skåler for Ringo.

3. Can't Buy Me Love (1964)

Den eneste av singlene som definerte Beatlemania som er med på denne turneen. Den gjør seg ikke akkurat bort.

36. Yesterday (1965)

Tidenes oftest fremførte poplåt, og ikke akkurat den dårligste heller. Han hoppet over denne i Roskilde, men gjør den i Oslo. Vi trodde vi hadde hørt den nok ganger, men det var ordentlig vakkert.

37. Helter Skelter (1968)

Pauls mørkeste, mest metalliske rockelåt, om den drapsdømte sektlederen Charles Manson hevder inspirerte hans ugjerninger. Publikum på Telenor opplever ikke innholdet på samme måte. Bandet og McCartney er overbevisende også som kompromissløst rockeband, og ingen ting tyder på at snart to og en halv times intens sceneinnsats tærer på kreftene.

38. Golden Slumbers (1969)

Paul skrev det meste og det beste på «Abbey Road», som var det siste albumet Beatles spilte inn. Det kanskje flotteste på hele albumet er sekvensen av låter på slutten, alle skrevet og arrangert av Paul. Åpningen «Golden Slumbers» er basert på et dikt fra 1963 av Thomas Dekker, den formidles nydelig.

39. Carry That Weight (1969)

Den delen av sekvensen med størst allsangpotensial.

40. The End (1969)

Ja, dessverre. Slutten på The Beatles, slutten på denne kvelden. And in the end, the love you take is equal to the love you make. Et fint credo å ta med seg ut i regnværsnatten.