Å komme på tanken om å lage musikk av langrenn, er det langt fra alle som ville gjort. Men så fins det heller ingen som Mats Gustafsson. Årets Artist In Residence holdt fredag sin tredje konsert under Moldejazz. Med et orkester bestående av åtte musikere og en performanceartist, framførte Mats Gustafsson sitt nyskrevne verk med det enkle navnet «Petter».

Den svenske saksofonisten er stor fan av Petter Northug, og har tatt utgangspunkt i de fire gullmedaljene skiløperen tok under VM i Falun. Hver av de fire delene sprint, lagsprint, stafett og 50 kilometer klassisk, ble innledet med luft som effekt. Frode Haltli bruker akkordeonet nærmest som et vaskebrett som han stryker på, mens Erwan Keravec på sekkepipe og Gustafsson på saksofon spiller tonløst. Vokalistene Stine Janvind Motland og Sofia Jernberg puster og peser, Dieb 13 står ved platespillerne og snurrer, og innimellom lager Raymond Strid dunk på de preparerte trommene.

Lydbildet intensiveres når det samples inn lydklipp av Petter Northug, som etter hvert mikses med kommentatorstemmer fra de faktiske skiløpene. Volumet og takten øker over flere minutter, før musikken brått slutter, og lyset faller på performanceartist Leif Elggren som skraper blikkbokser mot en plate. Sammen med Stine Janvind Motland bærer han blikkboksen en runde på scenen, og plasserer den som et trofé på et bord. Det viser seg å være en krone, som skinner som gull. Selve krona på verket, bokstavelig talt. Samtidig vises nærbilder av Northug på skjermen bak; et øre, skjeggstubber, et kne, en ski, glimt av en medalje, et glis. Vi kan ikke annet enn å smile.

Hele prosessen gjentar seg fire ganger, og etter hvert som vi forstår hva som foregår, åpenbarer det seg bilder i pustesekvensene. Plutselig er det som om vi befinner oss i langrennssporet, med pulsen konstant dundrende i ørene. Motbakkene er ekstra tunge, og pulsen øker. Musikken er så fysisk at man faktisk får litt høyere puls når man innser at oppløpet nærmer seg. Raskere og raskere nærmer vi oss mål. Femmila avsluttes med de beskrivende ordene «for en finale».

Det ble nesten ikke spilt en eneste tone. Likevel var «Petter» en fullverdig konsertopplevelse. En intens, minneverdig og humoristisk sådan, av den typen som bare må oppleves.

Anmeldt av VERONIKA SØUM