Det er å dra det litt langt å kalle israelske «Avskjedsfesten» en komedie, men på finurlig vis er likevel lun humor en viktig bestanddel i denne filmen, som har aktiv dødshjelp som tema. Det problematiske i å skulle leke Gud får allerede i innledningen en humoristisk vinkling, noe som slår an tonen for en film der mange sider ved et såpass betent og vanskelig tema belyses. «Avskjedsfesten» vant for øvrig publikumsprisen under filmfestivalen i Venezia, og kjennetegnes også av en framtredende musikalitet i filmspråket, med bruk av finstemte virkemidler.
«– De holder ham i live som om det var en forbrytelse å dø», sier en fortvilet Yana, når mannen hennes ligger alvorlig syk på sykehuset. En liten gruppe mennesker i syttiårene er filmens sentrale aktører, som bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Hvordan kan de gi sin venn en verdig død, uten å begå noe kriminelt? Naturlig nok vekkes sterke følelser blant de involverte, ikke minst når ryktet om dødshjelp-prosjektet sprer seg. Sorg, skepsis og samvittighetskvaler får sin naturlige plass i filmen, ispedd gjenkjennelige hverdagsligheter som lettpåvirkelig trafikkpoliti og besøk i bingohallen.
Filmen viker ikke unna intime skildringer av alvorlig sykdom, store smerter og demens på frammarsj, uten at det føles spekulativt av den grunn. En gjennomgående streng av menneskelig varme gjør også inntrykk. Til tider er det uunngåelig hjerteskjærende, kanskje nettopp fordi historien hele veien holder seg til det realistiske. Subtil komikk av den befriende sorten er likevel aldri langt unna, og den hårfine balansen opprettholdes hele veien. Det er både dyktig og modig gjort, og filmen vil garantert generere refleksjoner.
«Avskjedsfesten» er rett og slett en svært viktig, vakker og varm film om et kontroversielt tema.
