Kims liv var ingen lek

En klassisk norsk romantrilogi fullføres - og «Bisettelsen» står overraskende godt på egne bein. Men først og fremst gjør den «Beatles» enda bedre.

Saken oppdateres.

Når første kapittel er «The End» skjønner en at det er alvor. Og alvor skal det bli mye av når Christensen fullfører det han startet med i «Beatles». Strengt tatt burde denne het «Begravelsen», men da hadde en mistet den fonetiske koblingen til gjennombruddsromanen. Denne likheten blir et spesielt godt poeng ettersom mye av handlingen i denne boka allerede er fortalt i de to første. Hadde dette vært en cd kunne den nesten vært omtalt som en remix av de to første - med et par viktige ekstrakutt.

 

«Beatles» er utgangspunktet i Christensens dikteriske univers, med basisen i Oslo vest på 60-tallet og sterke opplevelser i unge sinn. Gjennom «Beatles», «Bly» og «Bisettelsen» følger vi helt konkret Kim Karlsen og hans kompisgjeng, identitetssøk og forventninger, via biske realiteter, til det er på tide å sette opp status: Var dette alt?

 

Som Kim Karlsen sier: Når du har kommet til topps har du bare kommet halvveis. Og det er turen ned som er den tøffe.

Vi møter Kim Karlsen i 2001, på et hotell i Sortland, byen der flest har sett «Sound of Music» i forhold til folketallet. Han er skrevet inn som Paul McCartney, men er ikke noe vakkert skue naken og gebissløs i hotellsengen. Gjennom det 150 sider lange kapitlet «Magical Mystery Tour» blir vi deretter med på en reise ulikt noe Saabye Christensen har skrevet før.

 

Hans styrke er jo nettopp den fjærlette og høyst lesbare stilen - full av humor og lekne observasjoner, med en klangbunn av «farlighet». I disse 150 sidene skriver han impresjonistisk, tungtfordøyelig, feberhett og forvirrende. En personlig vri på Dantes Inferno, kanskje - og det er vanskelig å holde seg konsentrert om lesningen når forfatteren tilsynelatende forråder sitt kunstneriske talent og særpreg. Det kommer til gjengjeld tilbake i de siste to hundre sidene av romanen, når vi stifter bekjentskap med nydelige Saabye-figurer som for eksempel den resignerte lokaljournalist Jonar Abelsen - i tillegg til persongalleriet fra Beatles.

 

Kim Karlsen er 50 år, han har levd sitt liv «ute på eventyr» - og forrådt de som betydde mest for ham. Eller kanskje ikke? Historien i «Magical Mystery Tour» rulles opp igjen, og fordypes - Kim lekte seg ikke gjennom livet. Hans storesøsters død i barndommen var bare den første skyggen, og foreldrenes famlende hjelpeløshet blir skrekkscenariet når Kim og hans venner skal finne sin egen vei. Det løftet kvartetten gir hverandre i ungdommen blir tilsynelatende glemt - av de andre tre - når voksenlivet banker på. De sterke båndene dukker opp igjen når John Lennon blir skutt i 1980, det skjer drastiske endringer i alle liv da. Men de møtes ikke igjen før i 2001, og da er det selvsagt Kim Karlsen som fører dem sammen.

Det som kan virke resignert, grunnfølelsen av svik av så vel idealer som kameratskap - forandrer karakter og romanen ender i en optimistisk forløsning. «Death is not the end» . . .

 

Det er en vakker slutt, også på Beatles-trilogien som her har fått en verdig og fin avslutning. Som Johan Borgens «Lillelord» er det «Beatles» som virkelig blir stående og ruve i norsk litteraturhistorie. Men «Bisettelsen» gjør for det første «Beatles» enda bedre, og som roman står den også godt på egne bein. De 150 «vanskelige» sidene er - om ikke magiske - så i det minste hindringer vel verdt å forsere.

Les intervju med Lars Saabye Christensen i onsdagsavisen

 
På forsiden nå