Fra verdenspremieren i Cannes i mai har dokumentaren «Amy» skapt bølger. Faren til popstjernen som døde 27 år gammel i 2011, har kalt filmen «en skam». Så kommer også han og popstjernens ektemann svært dårlig ut i en dokumentarfilm som bare fire år etter hennes død makter å sette hennes musikk og tragiske død i tankevekkende perspektiv.

Siden kinopremieren i sommer har filmen satt publikumsrekord for musikkdokumentar på kino i England. Asif Kapaida, som i 2010 fikk en rekke priser for den eminente dokumentaren «Senna» om den brasilianske Formel 1føreren Ayrton Senna, bekrefter med «Amy» sin evne til å lage dokumentar for stort lerret.

Noe av det mest fascinerende med «Amy» er hvordan den mikser bildemateriale fra mobiltelefonopptak og hjemmevideo til mer eller mindre offisielle filmopptak til en rystende, gripende beretning om veien fra 14-årig jazzelsker og sangtalent til et vrak av en superstjerne.

Filmen gir et hjerteskjærende bilde av den britiske popstjernens vekst og fall. Den hyller hennes talent, men er også forbløffende direkte i skildringen av hva som drepte henne. Det er altså helt forståelig at faren ikke liker filmen.

Sammen med hennes ektemann Blake Fielder-Civil får faren i filmen indirekte noe av ansvaret for at Winehouse etter megasuksessen med sitt andre album «Back to Black» i 2006 havnet i en destruktiv, nedadgående spiral. Faren anklages for å ikke ha sendt datteren på rehabilitering tidlig nok, ektemannen for å introdusere henne for heroin, crack og kokain. Hennes signatursang «Rehab» får nye dimensjoner etter denne filmen.

Det er naturlig å sammenligne «Amy» med Brett Morgans «Kurt Cobain: Montage Of Heck» som gikk på kino tidligere i år. Begge rockumentarer som går mye lengre enn slike vanligvis gjør i å skildre baksiden av medaljen. Med bilder og historie så tett på menneskelig tragedie at det gjør vondt.

«Amy» er et stjerneeksempel på hvordan liv kan dokumenteres fra vår tid, med levende bilder mer enn snakkende hoder. Spennet fra bilder av sjarmerende tenåring som synger jazz, til popstjerna som drøyt ti år senere er så rusa på scenen i Beograd at hun ikke klarer synge, rommer mye.

Selv om filmen er hjerteskjærende som menneskelig tragedie, med en dødelig blanding av rus og spiseforstyrrelser som bakteppe, er den også en feiring av hennes musikk. Ikke minst hennes personlige tekster og kjærlighet til jazz kommer godt fram. Bare fire år etter hennes død vil «Amy» sannsynligvis bidra til en voksende rehabilitering av artisten Amy Winehouse. Hun burde blitt enda større.

Amy: Filmen gir et hjerteskjærende bilde av den britiske popstjernens vekst og fall. Foto: Tom Oxley
Unge Amy: Amy Winehouse som 14-åring med venninne i dokumentaren «Amy».