Jeg har til tider hatt et noe komplisert forhold til Susanne Sundfør. Hun er nesten ubegripelig begavet og over flere album laget noe av det mest kompromissløse og egenartede innenfor et utvidet popbegrep her hjemme.
Hun har utviklet seg langt fra utgangspunktet på hennes første album, der hun spilte velsmidd pianopop litt i skyggen av Carole King. Siden da har hun tatt veien ned i dypet, utforsket klangfarger og tone i stemme og arrangement og boret seg en helt egen plass.
Følg vår dekning av Pstereofestivalen i vårt livestudio her
Det har vært imponerende og av svimlende kvalitet, samtidig litt uforsonlig, spisst og kaldt – blandet med et høyst personlig vemod fordi hun har vendt de tydelige poplåtene ryggen. Men på årets album "Ten Love Songs" lettet hun på sløret, kom opp for å trekke luft og lys. Resultatet var oppsiktsvekkende bra, en samling av tråder fra Sundførs etter hvert mangfoldige karriere, der hun makter å beholde sin kompromissløse visjon samtidig som hun gjenoppdager den gode poplåtens og dansegulvets enkle gleder.
Og med ett er hun blitt verdens mest naturlige Pstereo-headliner, i alle fall i teorien. I praksis viser hun seg å være helt perfekt.
På åpningslåten "It's All Gone Tomorrow" fra "The Brothel" blir jeg først slått av den ekstremt gode lyden. Høy, men glassklar og detaljert, har det noen gang vært bedre lyd på en Pstereo-konsert? Sundfør og bandet utnytter den maksimalt, det koristene holder på med er i en annen divisjon. Og Sundfør selv? Hun synger grensesprengende bra. Selvfølgelig, skulle jeg til å si, men det skyhøye nivået hun har inne nå er alt annet enn en selvfølge.
Heldigvis. For det er én ting som holder på å ødelegge hele konserten – nemlig publikumsprat. Sundfør spiller på finstemt dynamikk, og på enkelte låter, som når hun går ned på kne og synger en intens, lavmælt "Trust Me", drukner den nesten fullstendig i skrål.
Men i stedet for å bli verre blir det faktisk bedre utover konserten, et sikkert tegn på at artisten har format. Sundfør kaster jakka, kanonlåtene "Accelerate" og "Fade Away" fyres av fortløpende, og det blir mer og mer tydelig at Sundfør er i ferd med å finne seg selv også som artist og underholder. Akkurat riktig mengde moves gjør at hun eier scenen. Hun tar det noe ned på "Can You Feel the Thunder", melodisterkt opp igjen på den herlig Abba-inspirerte "Slowly" og hymne-aktige "Memorial". "White Foxes" bearbeides ganske hardt, særlig vokalmessig, men ender opp med å bli vellykket.
Nå er vi i jerngrepet, og når hun gjør Lykke Lis fantastiske kjærlighetssang "Never Gonna Love Again" enda et par hakk bedre enn originalen, er det et dypt rørende øyeblikk jeg vil huske lenge. Hun strammer til enda et hakk med "The Brothel", en av norsk pophistories mest usannsynlige men gledelige hitlåter – og seiler inn på oppløpssida med "Delirious" og "Your Prelude" helt til slutt.
Susanne Sundfør viser med konserten på Pstereo at hun har klart å finne det magiske møtepunktet mellom total originalitet og felles klangbunn med sitt publikum.
Wow!
Rett og slett.