Trøndersk seiersrekke

Fire trondheimsartister, på vidt forskjellige sted i karrieren, imponerte under Pstereo lørdag.

Spidergawd spilte på Elevescenen lørdag.   Foto: TERJE SVAAN

Saken oppdateres.

Pstereo har alltid vært seg ansvaret bevisst og hatt en grunnstamme med lokale band på plakaten. Et sympatisk trekk, samtidig er det noe ganske annet og noe mer enn en slags lokal veldedighet som ligger til grunn.

Følg Pstereofestivalen direkte her

For vi har mange artister som er verdig en plass på programmet av rent kunstneriske årsaker, både blant etablerte og de som befinner seg i og under vannskorpa. På rad og rekke tidlig lørdag kveld spilte Ida Jenshus, Broen, Spidergawd og Marie Denise. Vi fikk med oss alle sammen, og det ble et imponerende møte mellom samtid og framtid

Ida Jenshus avsluttet en lang turné med Pstereo-konserten, og det var en tydelig tent frontfigur som gjorde alt for at turnéavslutningen skulle bli minneverdig. Det ble en tur ned i Jenshus' stadig mer dyptpløyende, kosmiske folk, med et band og en frontfigur som har spilt på seg stor selvtillit. Hovedvekten lå på de lange, intense låtene, som åpningen "Starting All Over Again" og psykedeliske "Shallow River", likevel med lettere pustepauser som "Changes".

LES OGSÅ: Idas dristigste og beste

Gitarist Alexander Pettersen har forsket seg stadig nærmere en slags perfeksjon, den tonen han har nå er eksepsjonell. Og med selvtillit i alle ledd kommer også tryggheten til å gi slipp og gi seg hen. Jenshus åpnet slusene, spilte seg inn i ekstasen, munnspillet ble slengt i orkestergrava, og hun ender opp som et eneste stort glis, i knestående på scenekanten. Hvil deg nå, Ida, det har du fortjent.

Broen, bandet som er oppstått fra ruinene av Your Headlights Are On, har gitt ut et av årets mest skrudde og spennende norske popalbum med "Yoga". Bandets grenseløse kunstpop er blir bedre og bedre, henger bedre og bedre sammen, for hver gang jeg ser dem. Det beste med Broen er lovløsheten i uttrykket, her finnes ikke sperrer for hva som kan være med i en låt. Konsekvensen er at det ikke alltid treffer, samtidig er det vidåpne og fordomsfrie tankesettet en forutsetning for bandets magiske øyeblikk.

LES OGSÅ: Broen innfrir forventningene

I løpet av konserten var vi innom hiphop, jazz, spastisk new wave og glimt av vestafrikansk highlife - sprangene var store og kantene skarpe, og det krevde lenge åpne ører å henge med, men etter hvert belønnet de oss med melodiske pusterom som den flotte singelen "Iris", før de til slutt skapte ekstatisk rytmefest med "Pride" og "Fly". Broen er fortsatt ikke for alle, men jobben de gjør med å utvide popmusikkens tenkeboks, blir stadig mer imponerende.

Der Broen er umulig å sette i bås, er Spidergawd et utpreget sjangerband. Etter en litt nølende og uferdig albumdebut, fikk de sving på sakene på oppfølgeren "Spidergawd II" tidligere i år. Hard turnering i etterkant har lagt ytterligere en alen til bandets vekst. Slik Per Borten, Bent Sæther, Kenneth Kapstad og Rof Martin Snustad framstår nå, nærmer de seg å bli et referanseband når det gjelder knallhard blues- og hardrock. For bandet ble denne konserten noe av et kroningsøyeblikk på hjemmebane i den gamle rockehovedstaden.

LES OGSÅ: Spidergawd byr djevelen opp til dans

Innledet av et tosifret antall trommeslagere som kom marsjerende ned Marinen og inn på scenen, før de hjalp til på en sylkvass versjon av "Fixing to Die Blues", ble standarden satt umiddelbart. Musikere av dette kaliberet, som i tillegg har fått et stort antall livespillinger bak seg, blir et fryktinngytende beist. Himmel og hav, så brutalt tight det var! Riffene rullet ut, grooven hvilte aldri. Med Snustads barytonsax får bandet både krydderet og dybden som skiller dem positivt fra powertrioer som opererer i samme landskap. Visuelt, og på mange måter også musikalsk, va trommis Kapstad midtpunktet, mens Bent Sæther i denne settingen rigget seg til i bakgrunnen. I sannhet en opplevelse å se suverene Kapstad i full utfoldelse.

Det var langt fra originalt, og til tross for et nedpå solobluesparti fra Borten, heller ikke all verdens variert. Men det ligger en egenverdi i å være suverent best på det man gjør, og akkurat det punktet er Spidergawd fryktelig nær å nå.

På grunn av en liten tidskrasj mister jeg siste låt av Spidergawd og første av Marie Denise, noe som ikke gjorde følelsen av total kontrast mindre. Marie Denises musikk er følsom, var og intim, alt det Spidergawd ikke er. Men etter én låt nødvendig akklimatisering, begynner hennes musikalske univers å gi mening. Hun er en artist som vil mye og annerledes, som ikke er som alle andre. Hennes finstemte popmusikk går nye veier, med jazza akkorder og overraskende, ambisiøse musikalske løsninger, og som vokalist er Marie Denise ekspressiv, og veksler fint mellom det skjøre og kraftfulle. Hun har også et scenenærvær du legger merke til.

LES OGSÅ: Gråt etter konsertanmeldelse

Men noe trakk ned. Urørt-scenen fikk kritikk fredag for dårlige lydforhold, og det gjentok seg dessverre på Marie Denises konsert. Ikke at lyden var riv, ruskende gal, men den litt stusselige øvingsrom-følelsen ble nokså påtrengende. Det gjorde nok også sitt til at det bandet ikke hang helt sammen, at de komplekse arrangementene ikke kom helt til sin rett. Dette til tross, på sanger som sløye "Last Cigarette" og vakre "Limbo", viste Marie Denise at hun har noe fint, rart og eget.

På dette fremdragende, lokale grunnlaget, var tonen for resten av kvelden satt.

På forsiden nå