Med sine to første album gjorde Ben Bridwell og hans Band Of Horses episk storformatsrock til allemannseie i 2006 og 2007. Møtet mellom det lavmælte og patosfylte, bunnsolid håndverk, country-referanser og Bridwells lyse stemme fikk virkelig bandet til å skinne. Selvsagt godt hjulpet av mesterverket «Funeral» fra debuten «Everything all the time».
Etter hvert har de hatt flere utskiftinger av medlemmer, og i dag er gruppa i stor grad Bridwells prosjekt. Det musikalske nedslagsfeltet er også blitt bredere, noe som av og til får de til å fremstå som et streit country- eller americana-band. Det har nok bidratt til at Band Of Horses nå føles litt som gårsdagens nyheter.
Konserten på Marinen viste uansett at de har et fint knippe låter å støtte seg på, og at publikum setter pris på å få høre dem. Brorparten var fra de to første platene, men også nyere materiale. Ofte med den karakteristiske dynamikken mellom det tunge og det lette, og med den melankolske klangbunnen som preger nettopp «Funeral».
Allerede helt i starten, under «The First Song» og «The Great Salt Lake», var det tilløp til allsang foran scenen. Og bra var det, for her var det musikken alene som måtte bære opplevelsen. Bortsett fra Bridwell, som vandret litt rundt omkring, var dette en konsert blottet for fiksfakseri eller publikumsfrieri. De fem musikerne sto (og satt) som regel helt i ro, og lot musikken tale for seg. Bass, trommer, gitar, hammond-orgel, noe pedalsteel og Bridwells skingrende stemme. Det var det.
Man skal ha forventninger til lørdagens headliner på Pstereo, og denne gangen ble de bare delvis innfridd.
«Factory» og «No one’s gonna love you» ble to andre høydepunkter i et sett som også hadde sine svakheter, i form av anonyme låter der bandet mistet karakter. Her kom de ekstreme kvalitetene i Bridwells stemme heller ikke til sin rett. Et par ganger virket bandet nesten ugjenkjennelig og sto i fare for å bikke over i det intetsigende. Tidvis savnet jeg også bandfølelsen. Innimellom bidro dette til at musikken føltes både tom og hul.
Men så kommer det en ny sang og vi tilgir dem feiltrinnet.
Spesielt da de dro i gang den imponerende finalen, som startet med «Ode to LRC», fortsatte med den obligatoriske «Funeral» og avsluttet med «Is there a ghost». Den siste som planlagt ekstranummer. Da fremsto bandet i all sin prakt, og med den patosen vi forbinder dem med.
Akkurat da var det ikke noe annet sted jeg heller ville ha vært enn akkurat der, på Marinen en sommernatt i 2015.
