Best før bølgen

Før og under tsunamiens herjinger i Geiranger er «Bølgen» god katastrofefilm. Siste del trekker kraftig ned en ellers imponerende film.

Saken oppdateres.

Det er nok kvaliteter i Roar Uthaugs «Bølgen» til at filmen som markedsføres som den første norske katastrofefilmen sannsynligvis vil bli suksess på kino. Viktigst er kanskje at den ser den ut som om den har kostet mange hundre millioner kroner.

«Bølgen» er, til sammenligning, på alle vis bedre enn årets store amerikanske katastrofefilm, «San Andreas», selv om den i siste del til forveksling kan minne om den. Tsunami-filmen fra Nord-Vestlandet, starter effektivt med å male realismen på lerretet, med dokumentaropptak om tidligere katastrofer, når fjell har rast i fjorden i området.

Les Adressas anmeldelse av «San Andreas»

Det kan diskuteres hvor troverdig det er at Kristoffer Joners hovedperson ved filmens start er i ferd med å flytte med familie fra sikker jobb i Geiranger til framtid i oljebransjen i Stavanger, men i oppbygging gjør «Bølgen» god norsk bruk av noen av katastrofefilmens standardmønster. John Christian Rosenlunds foto spiller godt mot spektakulær natur, og Joner funker bra som samvittighetsfull geolog i siste dag på jobben.

I åpningsscenen formulerer filmen at det store spørsmålet i den rastruede bygda er om man rekker å varsle før fjellet raser i fjorden. Det store spørsmålet til filmen er om den klarer å gjøre katastrofen visuelt sterk og troverdig nok, samt de menneskelige dramaene rundt den levende. Visuelt lykkes filmen mer enn godt nok, i oppbygging mot katastrofescener av internasjonalt format. De menneskelige dramaene er det verre med.

Filmen starter med å følge familien med to barn på flyttefot, og arbeidsplassene til Joner og hans kone spilt av Ane Dahl Torp, som jobber på bygdas hotell. I bruk av musikk, miljø og landskap viser Roar Uthaug sine beste kvaliteter som filmskaper, med effektiv illustrasjon av hvor forskjellig mennesker reagerer på mulig fare, samt massepsykose og tilfeldighetenes spill under katastrofe.

Filmens store og voksende problem oppstår i dens forsøk på å komme på land, etter at ras og tsunami får de gjenlevende i bygda til å se ut som statister i «The Walking Dead». Forsøket på å skru til ekstra action og overlevelsesdrama etter bølgen, gjør at filmen går fra god katastrofefilm til sørgelig middels katastrofefilm. Dramatisk finale med mennesker i rom med vann, er nesten identisk med finalen i «San Andreas», på mer vondt enn godt.

Som den latterlig dårlige amerikanske katastrofefilmen mister den ujevne norske grepet om den store katastrofen, til fordel for lettkjøpte runder med ekstra spenning i ensidig blikk på den lille familien i sentrum. Dumme dansker og andre får bare dø, så lenge det er håp om at de eneste menneskene filmen bryr seg om finner sammen.

Som katastrofefilm funker «Bølgen» ganske godt, ganske lenge, fordi det viktigste i sjangeren er på plass. Solid oppbygging, glimt av humor, solide effekter og god utnyttelse av spesiell ramme gir effektiv katastrofefilm, selv om den ikke holder helt inn. Siste del gjør det vanskelig å kalle den en god film, selv om mange vil ha glede av den, om ikke annet i lettelse over å ikke leve i rasfare.

Bølgen kommer: Krostoffer Joner prøver å redde nabokona fra tsunamien som velter inn over Geiranger etter at fjellet har rast i «Bølgen». 

Bølgen kommer: Krostoffer Joner prøver å redde nabokona fra tsunamien som velter inn over Geiranger etter at fjellet har rast i «Bølgen». 

Gående blant døde: Siste del av «Bølgen» får vestlandsbygda til å minne om landskap i tv-serien «The Walking Dead» skriver vår anmelder. 

Gående blant døde: Siste del av «Bølgen» får vestlandsbygda til å minne om landskap i tv-serien «The Walking Dead» skriver vår anmelder. 

På forsiden nå