Sikker innsikt - ujevnt drama

Dramatikken varierer i styrke i ny Ragde-oppsetning som lever på gode miljøglimt, barsk humor og sterke prestasjoner i hovedrollene.

Saken oppdateres.

Alt foregår på en kvadratisk spilleplatt, en slags «Dogville»-løsning, hvor scenene isoleres i små tablåer, mens en av Neshovs gårdsbygninger henger som en truende bakgrunn. Den frodige romanstilen i «Ligge i grønne enger» blir delvis borte i en slik fragmentert løsning, men et godt regimessig/scenografisk grep holder framstillingen samlet: I et hjørne av spilleplassen sitter gamle Tormod, kårkaill på Neshov, nedtrykt av situasjonen på gården, i bygda og i verden forøvrig. Han er tung til sinns over sin egen skjebne; det meste er galt, og hans mørke stemning legger seg som et lokk over hele det lille samfunnet. Jakob Margido Esp gir skikkelsen tyngde på den rette måten - det er ikke noe monumentalt over hans Tormod, men han ruver likevel. Han går nesten i ett med bygdesamfunnet som trues av tiden, den nye tid.

 

Vi er vitne til et innsiktsfullt skildret tidsskifte, smertefullt for mange, og Esp greier bokstavelig talt å gi denne tragedien et ansikt. Neshov-trilogien avsluttes med tyngre steg og mer melankoli enn starten hadde. Det er ikke årsaken til at avslutningen virker svakere som scenedrama, selv om romanen «Ligge i grønne enger» ikke rommer slike variasjonsmuligheter som de to første. Den siste har nesten for drøy avstand mellom ytterpunktene i stemning og personskildring. Når de danske homsene gir seg til å diskutere champagnemerker i stua på Neshov, blir det i dramaversjonen mer konstruksjon enn kulturkollisjon.

 

Heldigvis er mye av den genuine Ragde-humoren på plass og fint formidlet i Otto Homlungs dramatisering og regi. Det gir noe av den gode følelsen, opplevelsen av å kunne ligge i grønne enger innimellom de opprivende slektsscenene. Mer savnet er de poetiske pausene, selv om de finnes - i de følsomme møtene mellom Torunn og avløseren Kai-Roger (ektheten selv i Pål Christian Eggens skikkelse). Og - selvsagt - i noen av samtalene mellom Torunn og Tormod, hvor de to rett som det er kommer på bølgelengde.

 

Mye dreier seg om Torunn i romanen og enda mer i teaterforestillingen. Slik er det fra forfatterens side, og slik blir det i enda sterkere grad fordi Tone Mostraum leverer oppsetningens desidert sterkeste rolletolkning, hvor alle utviklingsfasene uttrykkes sterkt og tydelig i kroppsspråk, mimikk og replikk. Den litt bortskjemte byjenta tynges av skyldfølelse, samtidig som hun innser at hun har sterke følelser for miljøet og menneskene. Vissheten om at en kamp mot utviklinga her er en kamp for livet, holder henne tilbake. Restaurantmøtet med moren Cissy (Wenche Strømdahl) er en infam studie nettopp i denne konflikten.

 

Men Torunn settes eller setter seg selv mer ut av spill etter hvert, og parallelt med dette svekkes også intensiteten i forestillingen.

Motpolen til grisebondens tilværelse er luksusliv i glade København, som denne gang stjeler langt mer plass og gir kjærkomne, lystige innspill når radarparet Øyvind Brandtzæg/Jan Erik Berntsen slår seg løs som Erlend og Krumme - nå også med en opplagt svirebror Kim (Jan Frostad). For min del hadde jeg gjerne byttet noe av den moderne danske kjernefamilie mot en sterkere konsentrasjon om stykkets mest gåtefulle person, Trond-Ove Skrødals fint nyanserte Margido, og hans dragning mot både materielle og religiøse verdier. Ikke minst det siste, som tross alt er romanens tittelforankring, spiller en viktig rolle i det samfunnet forestillingen tar avskjed med.

TV-ADRESSA: Anne B. rett før teppet gikk opp

 
        
            (Foto: JAN O)

  Foto: JAN O

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå