Krigsdrama uten like

Som filmatisk blanding av fotoroman og brevroman trer drama fra Stalins deportasjon av estlendere under 2. verdenskrig fram på lerretet, til krigsfilm uten like.

Saken oppdateres.

Det har aldri skjedd før at to av de beste filmene på kino i Norge i løpet av et år har vært fra Estland. Film fra Estland når sjelden Norge i det hele tatt. Den oscarnominerte «Mandariner» av Zaza Urushadzes «Mandariner» som gikk på kino »i sommer, utspilte seg under borgerkrigen i Georgia i 1990, med blikk på den estiske minoriteten i området.

«Der vindane møtes» har også krig som ramme for menneskelig drama. Filmen er laget til minne om Stalins deportasjon av mennesker fra Estland, Latvia og Litauen under 2. verdenskrig. Nærmere 600 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem, mange av de overlevende til arbeidsleire i Sibir.

Den nesten sjokkerende modne, visuelt blendende debutfilmen til 28-årige Martti Helde, tar for seg én families skjebne, basert på brevene fra en ung kvinne og mor, som sammen med sin vesle datter blir satt på et tog av sovjetiske soldater i juni 1941, uviss om ektemannens skjebne.

Filmen er fortalt som en blanding av brev, dagboksnotater og hennes erindringer om livet og familien før, under og etter at hun ble tvangssendt fra hus og hjem til sovjetisk arbeidsleir og kollektivbruk. Bildene er i kresent svart-hvitt, fotografert og brukt på et vis som får filmen til å fortone seg som en vandring i et album.

Det mest spesielle og umiddelbart svært uvante med filmen, er at de fleste scenene fortoner seg som en filmutgave av gamle fotografi. Det vil si at menneskene står stille, i tablåaktige scener, mens kamera beveger seg rundt og mellom dem, mens ord, bilder og musikk maner fram et rystende krigsdrama, uten slag eller action, men hvor fortelling og måten den er visualisert på gir sterke, makeløse scener, til en krigsfilm som neppe ligner på noen annen du har sett.

«Der vindane møtes» er Ernas historie, om Ernas krig og etterkrigstid, om hennes forhold til ektemann og datter. Det er en historie om skjebnen til en av de estiske familiene som på starten av 40-tallet ikke fulgte rådene om å flykte over havet, med håp om å ta seg over til Sverige. Som de beste historiske dramaene føles den påtrengende relevant også i våre dager, ikke bare med tanke på Russlands politikk i området.

Det er mesterlig gjort å nærme seg et nasjonalt sår og traume med poetisk kraft og så dristige, underspilte filmatiske virkemidler som «Der vindane møtes». Historiene fra Estland under Stalin som fulgte løsrivelsen fra Sovjetunionen på 1990-tallet ble fortalt med et helt annet nasjonalt patos enn Martti Heldes film, som så til de grader lykkes i å gjøre et nasjonalt traume til et universelt, menneskelig drama.

På 90 minutter rommer «Der vindane møtes» mer enn de fleste filmer og romaner om tematikken. Ved tilsynelatende å nærme seg menneskene litt distansert, som fastfrosne brikker i et stort spill, kommer den tettere på den innerste historien. Ved å lene seg mer mot poesi og bildedikt enn actionmettet krigsfilm, får den sagt noe om krig, kjærlighet, erindring og verdien av å fortelle som gjør den til en stor og egenartet filmopplevelse.

Skilt av krigen: Laura Petersen som ung estisk mor med datter dagen hun og mannen(Tarmo Song, foran) fordrives fra sitt hjem i det estiske krigsdramaet «Der vindane møtes». 
        
            (Foto: Fidalgo)

Skilt av krigen: Laura Petersen som ung estisk mor med datter dagen hun og mannen(Tarmo Song, foran) fordrives fra sitt hjem i det estiske krigsdramaet «Der vindane møtes».  Foto: Fidalgo

På forsiden nå