Det er sikkert mange som gleder seg til den kommende animasjonsfilmen «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin». For min del ser jeg først og fremst fram mot premieren med betydelig angst.

Sånn er det alltid når noen skal tukle med noe jeg er glad i – eller aller helst minnene om det. Jeg merker det samme når favorittbandet gjenforenes etter mange års pause, når jeg ser igjen en tv-serie eller film jeg elsket den gangen alt var annerledes, når jeg treffer en gammel venn jeg hadde omtrent telepatisk kontakt med, men som jeg ikke har møtt på mange år. Gjensynsgleden overskygges av redsel. Ikke bare for at det nye skal være dårligere, men også, dypere ned, en frykt for at det nye perspektivet vil avsløre at du egentlig hadde tatt feil hele tiden – at det du syntes var verdens morsomste greie egentlig ikke var mer enn sånn passe.

Jeg har ikke sett filmen, som har premiere 25. september. Men det tar ikke mer enn introen med tullprat fra filmen og første låt «Grevling i taket», før klumpen i magen begynner å løse seg opp.

John Brungot og Hermann Sabado som henholdsvis Knutsen og Ludvigsen utstråler nemlig noe av den samme sprelske energien som Dolmen og Lorentzen – med komisk talent karikerer de på herlig vis originalduoens spenning mellom breitrønder og fiiintrønder, mellom anarkisme og kultivert talent. De synger ikke fantastisk, men de synger riktig for anledningen.

Sju sanger fra duoens låtskatt har fått plass i filmen. Der originalene ofte hadde finstemte poparrangementer, kles de fleste av disse versjonene i saftig, lett rølpete bluegrass-drakt. Likevel er de forholdsvis tro mot originalenes tempo, temperament og grunnstemning. «Dum og deilig», der Eldar Vågan og Maj Britt Andersen har en gjesteopptreden, er et unntak – den sjøsyke tivoliversjonen er milelangt fra originalens sirlige poparrangement. Andre versjoner som kommer til å bli stående er en smellvakker «Savnevise» og en storslått «Kanskje kommer kongen»-finale der de slipper alle tøyler.

Det kunne blitt masete, men ringreven Kåre Chr. Vestrheim vet bedre enn å la det utarte i enkle musikalske løsninger, skrik og hyl. Som musikalsk ansvarlig har han arrangert de nye versjonene, og i tillegg skrevet den instrumentale filmmusikken som også er med på plata. Denne musikken låner elementer fra låtkatalogen i betydelig grad, og framstår både som stemningsskapende musikalske variasjoner over velkjente tema og som gjettelek for gamle fans.

Soundtracket er hele veien krydret med utdrag fra filmen, utdrag som låter akkurat passe fjollete. Vi aner at «hæslige» Bergen blir sentral i historien, og får et glimt av finurlige bifigurer.

Som helhet utstråler filmmusikken overskudd, energi og lekelyst, den øker forventingen om at vi også kommer til å få en frodig filmfortelling. Angsten har sluppet taket – inntil videre.

Anmeldt av VEGARD ENLID