- Personlig er jeg litt lei for å forlate Trondheim nå. Jeg hadde regnet med å få gjennomført de to siste årene. Nå begynte det virkelig å løsne og gå bra organisasjonsmessig. Som eneste fast ansatte har jeg bygget opp et nettverk som begynner å få god rutine på operaproduksjon, sier Randers-Pehrson.

Hun tror likevel at opera/musikkteatersaken er i gode hender som en avdeling under TSO. Men spennende blir det.

- At et symfoniorkester administrerer en opera, er relativt sjeldent. Omvendt er vanligere; at en opera har et orkester som også spiller andre ting, sier hun. Med et skjevt smil registrerer hun at TSO regner med å måtte styrke staben med opptil flere personer for å ivareta operadriften etter henne.

Politisk avgjørelse

- Trøndelag teater er også blant stifterne/eierne av Musikkteatret. Hadde det vært like naturlig å fusjonere den veien som med orkesteret?

- Det ga jeg selv uttrykk for i høringsrunden for utredningen om Musikkteaterets framtid og leverte et detaljert forslag. Men alle andre samlet seg rundt fusjonen med TSO og alt skjedde veldig fort. Vi er jo et musikk-teater, og teatret har hele produksjonsbiten på plass. Orkesteret kommer vanligvis inn i produksjonen på et relativt sent tidspunkt. Symfoniorkesteret må nå bygge opp en produksjonskompetanse, men forhåpentlig blir det et tett samarbeid med teatret.

- Hvorfor skjer fusjonen nå?

- Det startet med at styret ba om en utredning - først og fremst for å få TSO sterkere og mer forpliktende på banen i forhold til Musikkteatret og opera. I den forbindelse ble det lansert ulike modeller. En samarbeidsmodell over en lignende lest som den Trondheimsolistene har med TSO hadde førsteprioritet, men så ble det full fusjon i stedet. Det overrasket meg litt, innrømmer Randers-Pehrson.

Hun ser det langt på vei som en politisk avgjørelse. Fusjonen skyldes nok et ønske «ovenfra», tror hun. Ikke som konkret diktat; men som resultat av ambisjoner om å oppfylle departementale signaler og forventinger om sterkere samarbeid mellom de store, tunge kulturinstitusjonene.

Kunne ventet litt

- Har stifterne backet Musikkteatret nok?

- Vi havnet vel litt i andre rekke; både Trøndelag Teater, TSO og Olavshallen har hatt hovedfokus på sine egne primæraktiviteter. Vi har fått støtte, men stort sett på deres premisser. Ikke så unaturlig, men også dette har vist gledelige tegn til bedring i det siste.

- Føler du at styret og/eller noen av stifterne har vært utålmodige og forsert fram denne fusjonen?

- Når du legger meg ordene i munnen..; jeg synes kanskje man kunne brukt noe lengre tid på denne prosessen for å kvalitetssikre resultatet. Fusjonen kan være riktig nok, og man kunne gjerne sagt at dette ønsker vi skal skje - men etter at min tid var ute. Det ville gjort overgangen lettere; og vi ville hatt to år til å overlevere TSO en enda bedre virksomhet. Jeg håper likevel man kan bygge videre på noe av det vi har fått til, ikke minst på korfronten.

Frilanser

- Hva skal du gjøre nå?

- Mange spør om det. Da jeg søkte jobben i Trondheim som 56-åring, var det første gang i mitt liv jeg søkte fast jobb. Nå går jeg tilbake til å være frilanser og vil blant annet vekke mitt sovende selskap «Norsk Kammeropera» opp fra dvale. Men selskapet har ikke penger da, så først må jeg søke midler.

- Kanskje ikke på denne måten du tenkte å avrunde karrieren?

- Slik tenker jeg ikke. Jeg synes egentlig dette er helt ålreit; like greit med en «open end» og nye muligheter. Som regissør har jeg ingen pensjonsalder og skal jobbe så lenge helsa holder. Jeg er heller ikke akkurat kjent for å ha lite energi, så jeg er ikke redd for å bli sittende uvirksom. Dessuten har jeg barn og barnebarn, mange venner i Oslo og et lite småbruk i Sverige. Det er ikke synd på meg, forsikrer Randers-Pehrson.

Men én ting beklager hun; tapet av muligheten til selv å regissere en stor opera med fullt Trondheim Symfoniorkester. Musikkteatersjefen hadde nemlig lagt en plan for de siste to årene. Hun har bevisst ventet med å regissere en stor helaftens oppsetting selv. Det ville hun vente med til siste høsten og planen var Wagners «Den flyvende hollender».

- Det hadde vært gøy, sier hun.

Pen parasoll

- Har det vært en vanskelig prosess for deg?

- Siden like før sommeren har jeg visst at det gikk i retning av fusjon, uten å vite helt hva det ville bety for meg. Det ble avklart først for et par uker siden. Jeg håper jeg har vært så proff at ikke noen har merket at jeg har stått oppe i en prosess som selvfølgelig ikke bare har vært lett. Nå har vi fått en løsning som jeg tror vil tjene operasaken i Trondheim, og personlig er styret og jeg kommet fram til en udramatisk og vennligsinnet avtale. Men jeg forlater Musikkteatret og Trondheim med et visst vemod, sier Randers-Pehrson.

Med leilighet i Sandgata og kontor på Trøndelag Teater med utsikt til fjorden, har hun gjennom snart fire år lært seg å like Trondheim. Hun kommer til å savne venner og kolleger i Trondheim, og fremhever spesielt samarbeidet med kormester Orwar Eriksson og regnskapsfører Hans-Jørgen Bratt.

- Er du også tilfreds med sluttpakkens økonomiske elementer?

- Jeg skal ikke lyve og si at penger ikke betyr noe; men de betyr slett ikke alt. Jeg har ikke fått en gyllen fallskjerm, men en parasoll. Dessuten er jeg en gambler, bekjenner Randers-Pehrson. Hun spiller gjerne både på hest og rulett, men ikke enarmede banditter - det er for vulgært og kjedelig! Å plutselig bli frilanser i en alder av 60 år får et streif av gambling det også. Jeg har levd en slags sigøynertilværelse hele mitt liv. Min tippoldemor var Griselda - «landeveiens dronning», så jeg har det kanskje i blodet. Nå er det litt ut på veien igjen.

Veldig mye bra

- Hva har vært vanskeligst i jobben i Trondheim?

- Fordi jeg har bakgrunn fra mer en 30 år med frie grupper har jeg lært meg å få til ganske mye av lite. Det har vært viktig også i jobben med Musikkteatret som med tanke på ressurser ligner mer en frigruppe enn en institusjon. Når jeg ser tilbake på de fire årene, har vi fått til veldig mye bra, og jeg har fått jobbe med utrolig mange dyktige folk, sier Randers-Pehrson. Samtidig har det vært vanskelig å merkevarebygge Musikkteatret ved siden av TSO og Trøndelag teater, mener hun.

- Vi har ikke hatt et eget hus/sted som har kunnet skape identitet. Med de beskjedne midlene vi har hatt, har jeg heller ikke kunnet bruke nok på markedsføring. Kunstnerisk er det et problem at det er spilt for lite opera i Trondheim til å bygge opp et publikum som også tåler ting utenfor hovedrepertoaret. Der er de nok kommet lengre i Bergen; blant annet fordi festspillene har vært flinke til å hente inn spennende gjestespill. Dessuten er bergenserne villige til å betale mer for å se opera, sier Agnes Randers-Pehrson. Allikevel søkte hun ikke tilsvarende jobb da den ble utlyst i Bergen for ca. 10 år siden...

- Mitt lynne, med sterke røtter i Lofoten, matcher vel det trønderske bedre. Hadde dessuten håpet å finne meg en kjekk trønder, men har jobbet for mye til å treffe så mange aktuelle «kandidater»... !