Musikalsk slagveksling

Full innsats når «Big John» går i ringen som monolog til supert akkompagnement.

En solid poengseier til teamet bak forestillingen «Big John», som lørdag kveld slo til med beundringsverdig entusiasme foran et altfor fåtallig publikum. Bjørn Erik-Hanssen kaller det i programmet «en teaterfortelling», men dette er da så absolutt en dramatisk tekst, som gir grunnlag for en teaterforestilling som forhåpentlig får flere sjanser.

Monolog-formen - allsidige Kjølv Jenssen er eneste skuespiller - brytes effektivt opp av sang og musikk framført med artistisk nerve av Rasmus Rohde og Rolf Skogstad, som gir forestillingen boksekampens rytme, atmosfære og dramaturgi: Forventninger bygges opp, litt famlende rekognosering mellom partene, utløsende slagvekslinger, pauser som gir tid til å trekke pusten, mens roligere mellomspill forteller om terpende trening - både i styrke, utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Innen alle kunstgrener hender det, men forbausende sjelden - at sport og idrettsmotiver brukes på ulike vis. Her ligger uttrykkene ofte i dagen; drama, dueller, estetikk, øyeblikk som gir fortettet innsikt, enerens triumf, massenes hyllest - det er nok å velge i. Boksing er - kanskje overraskende - den sportsgrenen som har gitt mest vellykket resultat i kunstnerisk sammenheng, men slik er det - spesielt i litteratur og film.

Det merkes med én gang i «Big John»-oppsetningen at boksearenaen i dette tilfelle også er en ramme for kamper i større format enn det boksingen byr på. Stykket rommer tre generasjonsskjebner i kamp for tilværelsen, for egenverd, for selvhevdelse - også gjennom ære og berømmelse. Boksingen akkompagneres av musikken - bokstavelig talt. Her er drømmer som blir virkelighet og drømmer som knuses - slik hendelsene lever i Johns minner: Bestefar Alf, omstreifer med akrobatisk talent, John er sjømannen som går i land og blir ukonvensjonell boksetrener med sønnen, stortalentet Ole, som «utstillingsvindu».

Karrieren er kjent og imponerende - sikkert dokumentert i filmen «Blod & Ære». Team Klemetsen har møtt både motstand og uforstand fordi de gikk sine egne veier. Konfrontasjonen med et internasjonalt proffmiljø hvor aktørene tar ut hatet i møtet med motstanderen, og kampen mot ubønnhørlige vektgrenser, kjennes på kroppen.

Men forestillingen spiller nettopp på at viljen til å utsette seg for smerte, kan være en forutsetning for å komme videre. Derfor oppleves sekvensene hvor teksten tar form av forsvarsskrift, som unødvendige svakheter i oppsetningen. Styrken er engasjementet i karakter- og miljøskildring formidlet av godt instruerte aktører med stor rekkevidde.