Feiringen av en nazist

Etter en rekke dikterjubileer de siste årene er det nå Knut Hamsuns tur.

Saken oppdateres.

Det er 150 år siden han ble født. Diskusjonen rundt ham har dukket opp med års mellomrom helt siden landssvikoppgjøret. Da ble bøkene hans brent. Nå blir han lest igjen, mer enn hans samtidige Olav Duun og Sigrid Undset. Hans nekrolog i panegyriske ordelag ved Adolf Hitlers død er sterk kost. Allikevel lar nye generasjoner lesere seg forføre av hans egenartede stil og eksentriske, men ofte amoralske persongalleri.



Mange store forfattere var nazister ute i Europa. Men her i landet vil vi helst at forfatterne skal ha et humanistisk budskap og per definisjon være moralsk gode mennesker. Sånn som Bjørnson var, for eksempel. Det var en god nordmann. Men Hamsun var visst ikke noen snill ektemann og far engang. Allikevel klarte vi ikke helt å finne de helt store mørkebrune tendensene i hans diktning uten litteraturviternes hjelp. Vi ble rett og slett forført, og glemte at kunst helst skal være moralsk oppbyggelig. Estetikken ble viktigere enn etikken. Følgelig må vårt forhold til Hamsun henge sammen med hvilken holdning til kunstens oppgaver vi har. Er vi i Hamsuns vold, må vi samtidig vite at vi støtter en dikter som både er aristokratisk og amoralsk.



For Hamsun var rettssaken mot ham latterlig, og den står jo for oss også nå, mange år etterpå, litt i det lyset siden rettspsykiateren mente at mannen hadde varig svekkede sjelsevner. Rett etterpå skrev den døvhørte oldingen «På gjengrodde stier», hvor han igjen forfører oss. Der nevner han ikke sin holdning til nazismen, men skriver om hva den norske stat gjør mot en stor dikter. Med andre ord: Den store dikteren behøver ikke ta moralske hensyn. Ytringsfriheten er total, og må også gjerne gå i det ondes tjeneste bare de kunstneriske kvaliteter er høye nok. Dette har vært kunstens dilemma til alle tider, og Hamsun med alt det han står for, har synliggjort dette dilemmaet for oss. Men mange aksepterer ikke at kunsten er fritatt for høyverdige etiske holdninger. De vil ha problemer med å kaste seg inn i hyldningsfesten for den store ordkunstneren, og stiller seg undrende til alle de holdningsløse leserne som lar seg så lett forføre. Samtidig vil disse føle seg litt kjedelig moraliserende og nasjonalt gammelmodige ved ikke å unne den hyllest Hamsun nok en gang vil få i jubileumsåret.



Hva som er kunstens oppgave er jo allikevel så gjennomdiskutert at det vil virke bakstreversk og utrolig kjedelig å bruke den tematikken for nok en gang å kunne debattere Hamsun. Nei, i den elitære og aristokratiske kunstens sfærer der for eksempel Henrik Ibsens kunst i Hamsuns øyne var et eneste langt gjesp i all sin moralisme, kunne ingen grenser settes for den totalt frie og grensesprengende kunstner. De mørkebrune vinder synger i Hamsuns benpiper, og dette får vi værsågod finne oss i å jubilere for når jubilanten heter Hamsun.



For noen år siden sa noen de ville flytte hvis gaten deres ble omdøpt til Knut Hamsuns gate, og noen fnøs foraktelig at nå må vi da snart bli ferdig med denne krigen. Vi vet jo at det blir vi ikke. Selv mange syvåringer vet jo om dagen at Max Manus var en tøffing som sprengte båtene til de fæle tyskerne i filler, samtidig som det bare var så vidt at ikke nazihistorikeren David Irving ble invitert til Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Sannelig er vi ikke tolerante her i landet som kan tenke så mange motstridende tanker på en gang. I november, for eksempel, skal Trøndelag Teater spille «Tyskertøs», om en av de store skampletter i landssvikoppgjøret. Før man tar stilling til Hamsunjubileet kunne man jo lese dikterens nekrolog over Hitler. Hvis man etter det fortsatt med god smak i munnen vil feire jubileet, så er det bare å hive seg med på festlighetene.



Min tvilsomme protest er sikkert diskutabel, men som kunstnerisk ansvarlig på Trøndelag Teater i jubileumsåret drister jeg meg herved til å erklære teatret for hamsunfri sone i jubileumsåret. Han var jo også en skikkelig teaterhater som nektet sin hustru å fortsette som skuespiller. Jeg føler meg nærmest litt i slekt med dikteren når jeg forfekter dette lettere fundamentalistiske synet. Min far, krigsseileren, ville vært enig. Også min fortsatt høyst levende svigerfar. Begge svømte de i olje etter torpederinger. Vel vitende om at følelser ikke skal blandes inn når høylitterære diktere skal vurderes, ønsker jeg alle Hamsun-elskere et godt jubileum!




På forsiden nå