Best på utsiden

Bildene, stilen, 70-tallskoloritten og noen av skuespillerne gjør Maria Sødahls spillefilmdebut imponerende å se på. Den indre dramatiske reisen blir for sporadisk til at det lumre samlivsdramaet blir helt forløst.

  Foto: Fra filmen «Limbo»

Saken oppdateres.



Det er mange grunner til å rose «Limbo». Det er lenge mellom norske debutfilmer som ser så lekre ut. Måten filmen viser sine hovedpersoner og tidskoloritt på, gjør at den tidvis fortoner seg som en slags norsk 70-tallsvariant av «Mad Men», fra oljebransjen, på Trinidad. Kamera fanger Line Verndal, Lena Endre, Henrik Rafaelson og Bryan Brown på et vis som gjør den ytre rammen for historien til en imponerende oppvisning i stil.



At Maria Sødahl presenterer en voksen, ambisiøs historie med gode kvinneroller, gjør dette til norsk film av en type det ikke er laget så mange de siste åra. Det spørs om kvinnelige skuespillere noen gang har blitt sett så godt av kamera i norsk film som Lina Verndal og Lena Endre blir her, som coctaildrikkende fruer og elegant vedheng til viktige menn i oljebransjen.



Filmen starter effektivt og godt, og klarer i løpet av fem minutter å slå an tone, stemning og noe av spennet til dramaet. Verndal er tobarnsmor med unger på vei til Trinidad, hvor mannen har fått treårskontrakt i oljebransjen. Hun og ungene skal tilpasse seg nye omgivelser. Hun får hjelp av Lena Endre, svensk veteran som oljekone i sydlige strøk. Men det er lummert i lufta. Plutselig samliv, kulturkollisjon og en fuktig, klam stemning, gjør at noe begynner å tære på de vakre, rike menneskene.



«Mad Men» møter Bergman rundt vestlig oljefiff i sola på 70-tallet låter mer enn lovende. Problemet til filmen er at elegant bruk av musikk, lydmiks, miljø, bilder og typetegning ikke er nok til å gi dramaet indre liv. Det blir for få av de dirrende scenene mellom mennesker. Utblåsningene er der, men veien dit er ikke godt nok forløst i filmen. Det går mest utover Henrik Rafaelsen. I starten kler han den distanserte skildringen, men etter som de nordiske kvinnene kommer på randen, blir det for mange vage snarveier for hans figur.



Det er i det hele tatt når det topper seg for filmen og hovedpersonene at «Limbo» blir for utvendig til sitt eget beste. Et klisjefylt, lite 70-tallsaktig homsesidespor tar unødig plass, mens det fascinerende, voksne firkantdramaet hopper for raskt fra skanse til skanse, uten nok scener ekteparene imellom og sammen til at filmen ryster så mye som den burde, ettersom det drar seg til.



Samlivstrøbbel under spesielle rammer er klassisk ramme for voksen dramatikk. Maria Sødahl får det nesten helt til i «Limbo». Det som gjør den hakket svakere enn gode, nye nordiske forsøk i beslektet landskap, som Simon Stahos «Himlens hjärta»(2008), også den med Lena Endra, og Jörgen Bergmarks Haugesund-aktuelle «Det enda rationella», er at manus og regi i siste halvdel av «Limbo» ikke ivaretar de viktigste rollefigurene tilstrekkelig. Beholdningen er at de gode sidene ved Maria Sødahls debut viser en filmskaper som både tør og kan mye, i krevende farvann. Det trengs i norsk film.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå