Minner fra tolv etasjer

Det ligger mye nostalgi i en ruin, og mye poesi i tingenes forgjengelighet. Men Høyblokkas åpne sår kan få en til å grøsse. Sårene ble symbolsk lukket og forseglet i går kveld, og blokka skal snart få hvile i fred. Minnene, derimot, er uavsluttede kapitler

Foto: Glen Musk

Saken oppdateres.

Midt i rivningsprosessen er Høyblokka kun et tomt skall; ut fra nakne betongvegger stikker stålvaiere ut som om de var vener og bein. Sultne kraner sirkler rundt sitt bytte. Men i går kveld sto de stille, og Høyblokka var opplyst i gult og blått. Flere hundre tilskuere var samlet for å delta i en teatralsk minnestund, og gi sykehusets gamle hovedbygning, som rommer så mange historier om liv og død et verdig farvel.



Forestillingen var på sitt vis både spektakulær og snodig, da stemningene skiftet raskt og en mengde virkemidler skulle tas i bruk i løpet kort tid. Scenen var et stillas som var oppstilt foran de mektige kulissene, altså restene av Høyblokka selv. I regien inngikk et lite ensemble, dansere i legehabitt og tekstlesere, mens tegninger og fotografier ble projisert på veggen bak (og på en hvit lastebil, hvor det var langt lettere å se dem). Som ut fra Høyblokka strømte pustelyder og smerterop, babygråt og anleggslyder. Temaet var minner i ulike former og formater, og vi fikk høre et knippe av ansattes, pasienters og pårørendes innsendte historier.



Det var musikken, fremført på tuba, tromboner og trekkspill, og komponert av Henning Sommerro, som i størst grad drev forestillingen fremover. Mellom minneopplesningene spilte gruppa et komisk-melankolsk tema, som satte resten i et litt absurd perspektiv, og passet til blandingen av alvor og humor, de dramatiske enkelthistoriene og arbeidsplassens rutiner. Det hele kunne minne litt om regissør Roy Anderssons uttrykk i filmer som «Du levande» (2007), hvor sære enkeltscener får dypt eksistensielle undertoner. Litt slik som hverdagen har utspilt seg i Høyblokka i over 50 år.



I tillegg til å være et markerende ritual, var forestillingens mål å hente frem minnene og la dem leve videre. Det fungerte garantert: Parallelle minneforestillinger foregikk privat i tilskuernes hoder – det ble summet rundt meg fra dem som hadde jobbet der i 30 år, fått hofta operert der, mistet moren sin der. Han jeg sto og holdt i hånda ble født der; mang en trondhjemmer, selv om ikke alt er til å huske, bærer litt av Høyblokka med seg videre.

Dramaturgien nådde sitt høydepunkt da den ene rivningskranen ble satt i gang, og det dragelignende hodet tok et stort jafs av bygningens skulder. Og avslutningen var en begravelsesseremoni verdig, med ordene «Alt som skjer under himmelen har si tid». Og det begynte å regne.

(Foto: Glen Musk)

Foto: Glen Musk

§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå