Ute av sin tid

Selvgod Ukerevy uten kontakt med virkeligheten. Platt og umorsomt om trivialiteter.

Saken oppdateres.

Ikke bare er denne revyen blottet for brodd og genuint morsomme sketsjer. Det kan virke som om forfatterkollegiet har reist bort de siste årene, uten tilgang til verken medier eller nett. Revyen handler om, tja, at smalltalk er kjedelig, at det er irriterende med for lite saus og at oppsjekking av androgyne mennesker er forvirrende. Trønderne har fremdeles bart og ølet er Dahls.

Selvfølgelighetene kommer på løpende bånd. Stilen er en slags dobbelbunnet ironi hvor avsenderen egentlig ikke mener noe som helst. Det vitses med den norske mettheten, uten vilje til noe annet. Her er både stereotype fremstillinger av rasister, samer og tatere, men den satiriske tvisten uteblir. Kanskje kan sofavelgernes sang stå som et motto for hele forestillingen. Mot slutten synger de: «Slutt å plag oss te å gjør opp ei meining. Itj tving oss te å gjør ditt og datt. Ellers starte vi òg foreining for oss som gir faen i aillt».

For så vidt er revyen profesjonelt sammenskrudd – men intetsigende. Bypremiéren lørdag var forfulgt av lydproblemer som skuespillerne håndterte med håndholdt mikrofon og tapre smil. Ingen av dem får virkelig anledning til å skinne, men flere viser godt potensiale. Scenografien er vel enkel og svart, med mer hydraulikk enn noensinne. Her dreies og skyves og poppes det opp og ned på svarte bokser og trapper, men uten egentlig humoristisk gevinst.

Ukenavnet skal tradisjonelt ha sine tre betydningslag. En av fortolkningene av årets «Imiti» er å fremheve tiden nå, «i min tid». Da skulle man trodd at revyen i større grad faktisk hadde forholdt seg til høyt og lavt i sin egen tid. Men mesteparten av denne revyen kunne vært laget for fem-seks år siden. Noen av sketsjene er halvmorsomme, men daterte. Som flashmobben som vil fryse tiden, eller barneskoleeleven som klager over en streng frøkens fruktregime. Men når kommunepolitikerne legger ned og oppretter bompengestasjoner for eget forgodtbefinnende, da kommer følelsen av at revyen sparker inn åpne dører. De nye bompengestasjonene i Trondheim kom på plass for ett og et halvt år siden.

Verst er en begravelsessketsj i andre akt. Med Utøya og Oslo-bomben som mentalt bakteppe betyr begravelser av ungdom nå noe spesielt. At sketsjens «Andreas» plutselig dukker opp i sin egen begravelse for å syte over oppmøte og musikkvalg er plumpt og uten antenner ut til et nasjonalt traume. Også første akt har sitt overtråkk, med foreslått sextrekant mellom nazi-offisér, Anne Frank og en kakkelovn. Det er helt ok å tulle med autoriteter som kirken og den andre verdenskrig, men da må sketsjene i det minste være morsomme.

Det holder liksom ikke å gjøre narr av overklassens Birken-entusiaster etter en sommer og høst preget av gjeldskrise og børsuro i Europa og verden, terrorangrep i Norge, valgkamp og store oljefunn. Trivialitetene kunne i det minste vært oppdaterte. Men her mangler også enhver referanse til kjendiser, TV, politiske sexskandaler eller annet fjas «i-mi-ti» det siste året.

Når man ikke brenner for noe mer enn at saus er godt, da er ikke gøyal hydraulikk nok. Skal man skape en revy som biter seg fast i en nå nesten 100 år gammel tradisjon må man gå inn i sin tid.

Se flere bilder fra revyen i bildegalleriet under

 
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå