Ujevnt om FBI personlig

Clint Eastwood portretterer den mest fryktede myndighetspersonen i USA i forrige århundre som mammadalt og skaphomse, i film dristigere i innhold enn i stil.

Saken oppdateres.



J.EDGAR
Amerikansk drama
Regi: Clint Eastwood
Med: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer

Selv om «J.Edgar» er den svakeste filmen til Clint Eastwood som regissør på mer enn ti år, er den på sitt vis fascinerende, både som portrett av en kontroversiell amerikansk gigant og som tidsbilder fra amerikansk historie, sett med blikket til mannen som skapte FBI, var fanatisk anti-kommunist og drev hemmelig avlytting av både John F.Kennedy og Martin Luther King jr.

Snart 82-årige Eastwood gjør litt av et sprang innen biografifilm, fra hans «Invictus»(2009) om Nelson Mandela, til skildringen av den legendariske og fryktede mannen som ledet FBI fra starten i 1935 og fram til sin død i 1972. Den gamle republikaneren Eastwood med den unge mansusforfatteren Dustin Lance Black (mest kjent for homsebiografien «Milk») i film om J.Edgar Hoover låter som en usannsynlig match. Dessverre har resultatet delvis blitt det også.

Et av problemene til «J.Edgar», er utfordringen ved at skuespillere spiller virkelige mennesker gjennom drøyt 50 års tidsforløp. Masker og sminke har kommet langt, men det er neppe fysisk mulig for en skuespiller i 30-åra å spille J.Edgar Hoover godt nok både som 25-åring og som 75-åring.

Leonardo DiCaprio imponerer for så vidt han, særlig i første del. Som aldrende Hoover minner han vel så mye om kollega Philip Seymour Hoffman som mannen som vanligvis tolkes av Hollywoods mindre attraktive menn. Det mest fascinerende ved filmen er hvordan Eastwood prøver å se USA og verden med Hoovers blikk, lar ham være upålitelig forteller, samtidig som filmen delvis avkler den fryktinngytende mannen til uforbederlig mammadalt og skaphomse.

Det er historisk sus over historiens ferd fra kommunistfrykt i USA etter 1.verdenskrig, via kamp mot mafia på 20- og 30-tallet, til Hoovers forakt for Kennedy-ene og Martin Luther King jr. på 60-tallet. Filmen flyter ujevnt fram og tilbake med Hoovers forhold til sin mor, sin sekretær og sin elskede nestsjef Clyde Tolson som filmens røde, for ikke å si blå tråd.

Filmen er dristig og utfordrende som karakterstudie av maktmann som samlet på hemmeligheter om mektige mennesker og her får avslørt sine egne. Historie, tidskoloritt og stil gjør filmen slappere enn historien legger opp til. Snerten ligger i noen av detaljene og herlige enkeltøyeblikk, som president Nixons reaksjon når han får høre at Hoover endelig er død: «That cocksucker», sier han, før han hyller Hoover med tale på tv og febrilsk starter jakten på hans hemmelige arkiv.

 
På forsiden nå