Super-Marius og de gode hjelperne

For seks måneder siden lå Marius Samdal kritisk syk på Rikshospitalet i Oslo. Legene trodde ikke han ville overleve. Men forleden var 15-åringen tilbake og takket for livet.

Saken oppdateres.

Ingen nordmann har overlevd smittsom hjernehinnebetennelse med snauere margin enn sønnen til Magna og Aslak Samdal i Trondheim. Historien om Marius Samdal og de gode hjelperne forteller om en redningsaksjon uten side-stykke i Norge for å berge en ung pasient ut av hjernehinnebetennelsens dødelige grep.

For da ekspertene på Regionsykehuset i Trondheim (RiT) stod maktesløse, ble Rikshospitalet og Forsvarets Overkommando koblet inn: Fjerde januar lander et av Forsvarets Hercules-fly på Værnes. Når lasteluken på det digre militærflyet går opp er det ikke stridsvogner som kjører ut, men en ambulanse med det mest avanserte medisinske utstyr som finnes. Samtidig, i et eget ambulansefly, kommer hjertekirurger, anestesileger, perfusjonister og intensivsykepleiere fra Rikshospitalet. De skal frakte Marius til Oslo og Rikshospitalet der det avgjørende slaget mot den fryktede sykdommen skal stå.

I juni i Oslo kommer en ung gutt gående på krykker bortover den hvitmalte korridoren på anestesiavdelingens intensivseksjon ved Rikshospitalet i Oslo. Han ser både litt sjenert og undrende på alle legene og sykepleierne som smilende flokker seg rundt ham. For ham er dette helt ukjente fjes. De fremmøtte ser nesten like undrende tilbake på den mørkhårede, tynne og høyreiste 15-åringen. Siste gang de møttes ble han kjørt gjennom denne korridoren i en seng. Nå går Marius for egen hjelp. Det er vanskelig å si om sola skinner mest utendørs eller innendørs denne dagen.

- Helt vanvittig, hvisker intensivsykepleier Anne Marie Aaland. - Jeg ville aldri kjent ham igjen.

Det var hun som tok imot Marius da han kom til Rikshospitalet fjerde januar i år.

- Han var så syk at vi brukte seks timer bare på å få oversikt over situasjonen. Det var om å gjøre å holde hodet kaldt, husker Aaland.

Mamma Magna, pappa Aslak og storesøster Marianne (18) og storebror Morten (20) ser stolt på yngstemann i familien. De klemmer og hilser på leger og sykepleiere som for fem måneder siden våket over Marius 24 timer i døgnet.

- Han ser helt fantastisk ut. Dette er virkelig belønning for alt det arbeidet vi la ned. Utrolig motiverende, smiler intensivsykepleier Ingvild Jønland.

Pappa Aslak tørker en tåre av takknemlighet. I fem uker satt han og familien i uvisshet ved sengen til Marius her på avdelingen. Skulle disse menneskene virkelig greie å redde livet til yngstemann i familien?

Marerittet for familien Samdal startet nyttårsaften på Tiller i Trondheim. Magna Samdal hører at sønnen er oppe i femtiden om natten og kaster opp. Dagen før har hun vært med ham på legevakten på grunn av en betennelse i et øye. 15-åringen sier han føler seg trøtt og går tidlig til sengs. Morgenen etter, når hun ser inn på gutterommet, finner hun sønnen i senga med feber og et svakt rødt utslett over hele kroppen.

- Jeg tenkte smittsom hjernehinnebetennelse tvert, forteller hun. - Det var vanskelig å oppnå kontakt med han. Det var ikke annet å gjøre enn å ringe nødnummer 113.

Smittsom hjernehinnebetennelse, eller meningokokksykdom, skyldes infeksjon med en meningokokkbakterie. Sykdommen kan utvikle seg i løpet av få timer. Mor til Marius visste at det hastet. Likevel gikk det timer før Marius fikk hjelp

På nødnummer 113 oppfatter man nemlig ikke alvoret i situasjonen denne dagen. Marius' foreldre får ingen ambulanse til Tiller, men beskjed om å ringe legevakten i stedet. Minuttene går. Kommunikasjonen med personen på 113 og legevakten er mildt sagt elendig. Etter 40 minutter kommer endelig legevakten. Han bestemmer seg for å legge inn Marius på grunn av hans dårlige allmenntilstand. Mamma blir med i ambulansen. Hun føler seg trygg på at Marius nå får hjelp i tide når ambulansen raser nedover Okstadbakkene mot Øya.

Marius legges inn på barn-akuttavdelingen på RiT, og blodprøvene konstaterer smittsom hjernehinnebetennelse.

- Han ble fort veldig mye dårligere og kom derfor raskt til oss på intensiven, forteller overlege Anton Hole ved intensivavdelingen på RiT.

I løpet av timer svikter nærmest alle funksjoner i den spede guttekroppen, og situasjonen blir med ett kritisk. Legene må fortelle en mor det frykteligste en mor kan høre: de kan ikke lenger love at barnet hennes vil overleve.

- Tanken på at jeg kunne komme til å miste Marius, kom som et sjokk, forteller Magna. - Jeg husker at jeg ringte hjem og sa at nå må dere komme ned til sykehuset alle sammen.

Mens nyttårsrakettene avfyres og champagnekorkene spretter denne nyttårsaftenen, ligger Marius på isolat og kjempet sitt livs hittil tyngste kamp. Intensivsykepleier Ragnhild Lie er på vakt.

- Mens folk festet seg inn i det nye året, stod vi der med et ungt menneske som var i ferd med å dø fra oss. Jeg får gåsehud og blir kvalm når jeg tenker tilbake på det, forteller hun.

De gode hjelperne på RiT greier de to neste dagene å stabilisere 15-åringen ved hjelp av respirator. Da den ikke lenger gir ønsket effekt, går de over til en oscillator, en spesiell respirator med høy frekvens, som kun brukes på de aller dårligste pasientene.

- Marius hadde multiorgansvikt, som betyr at lunge, hjerte og nyrer sluttet å fungere, forteller Hole.

- Vi prøvde alt vi hadde, men da ikke engang oscillatoren greide å stabilisere han, stod vi med ryggen mot veggen. Da ringte vi til Rikshospitalet og ba dem komme nordover. Vi ville ikke greid å holde han i live mer enn ett døgn til.

Denne natten ligger både foreldrene og søsknene til Marius på pårørenderommet, vegg i vegg med isolatet der sykehuspersonell våker over 15-åringen. De har fått beskjed om at Marius neppe vil overleve natten. For Aslak og Magna er sønnen nesten ikke til å kjenne igjen der han ligger. Guttekroppen er fylt med væske, og kroppsvekten er gått opp fra 50 til 75 kilo. Han har sår over hele kroppen som følge av blødningsforstyrrelser, og høyre fot har man måttet skjære opp for å redusere trykket.

- Vi forberedte oss på at Marius ville dø. Vi gråt og planla begravelsen.

- Jeg husker at jeg kontaktet menigheten og ba dem om å be for Marius. I ettertid tenker jeg at det må de ha gjort til gagns, forteller Aslak.

Morgenen etter er Marius fortsatt så vidt i live når teamet på ni personer med hjertekirurger, anestesileger, perfusjonister og intensivsykepleiere fra Rikshospitalet kommer til RiT.

- Jeg var forberedt på at Rikshospitalet kunne nekte å hente Marius på grunn av den alvorlige tilstanden hans. Heldigvis tok de utfordringen. Han er den dårligste pasienten som noen gang er blitt transportert i Norge - og som har overlevd.

Overlege Hole på RiT blar i journalen til den sykeste pasienten han noen gang har måttet sende fra seg.

- Det var kun ett behandlingstilbud som stod igjen for Marius, forteller overlege Jan Erik Nilsen ved anestesiavdelingen på Rikshospitalet i Oslo. - Det kalles en ECMO-maskin. Den fungerer ved at man tar ut blod gjennom blodårekanyler, tilsetter surstoff i en kunstig lunge og fjerner avfallsgasser og sender blodet tilbake til kroppen igjen.

Rikshospitalet startet ECMO-behandling i 1990, men det nye er at man fra våren 2000 ble i stand til å transportere pasienter under pågående ECMO-behandling. Dette betyr at Rikshospitalet kan gi et behandlingstilbud til pasienter som er for syke til å transporteres med ordinære ambulanser/ambulansefly. Tidligere har RiT måttet sende så kritisk syke pasienter utenlands. Behandlingstilbudet (ECMO) eksisterer i dag ved Regionsykehuset i Tromsø og Rikshospitalet. Kun Rikshospitalet har et mobilt ECMO-team.

Overlege Nilsen er en av dem som har vært med på å utvikle dette unike behandlingstilbudet i Norge. Når RiT i Trondheim ber om hjelp, ringer han straks Forsvarets overkommando, som stiller med et Hercules-fly på Gardermoen. En fullt utstyrt spesialambulanse blir kjørt inn på flyet som setter kursen mot Værnes. Hjelpeteamet fra Rikshospitalet er allerede på plass i Trondheim. De har dratt i forveien med et ambulansefly.

Mens Marius ennå ligger på RiT blir han koblet opp mot ECMO-maskinen. Deretter bærer det utover mot Værnes med politieskorte og blålys i en spesialambulanse, som kjøres rett inn på det ventende Hecules-flyet.

- Det var andre gangen at jeg var ute for å hente noen, men hver gang er som å gå inn i en ny situasjon, forteller intensivsykepleier Sigrid Østby som var med i teamet fra Rikshospitalet. - Det er klart at vi reagerer følelsesmessig på det vi opplever, men akkurat der og da er vi veldig konsentrerte om oppgaven og handler profesjonelt, sier hun.

Mens Marius blir fløyet til Oslo i Hercules, reiser familien Samdal etter i rutefly. Hva de tenkte på eller snakket om på denne turen, er vanskelig å erindre i dag.

- Vi husker knapt det som skjedde og enset ingenting rundt oss, forteller Marius' foreldre. - Vi var i en annen verden. Da vi kom fram til Rikshospitalet fikk vi klar beskjed: De ga oss ti prosents sjanse for at Marius ville overleve. De hadde ikke sett et sykere menneske noen gang.

- De første dagene var vi fire sykepleiere i rommet, forteller intensivsykepleier Mari Ranneberg-Nilsen, som var Marius' primærsykepleier de fem ukene han lå på intensiven. Med en pasient som er tilkoblet både ECMO, respirator og en kunstig nyre-maskin, skulle man tro ting gikk av seg selv, men nei.

- Maskinene må styres, og det var så mye jobb at vi til tider ikke fikk spist i det hele tatt. Det er en veldig stor utfordring å utføre sykepleie med så mye teknologi, forteller hun.

Ranneberg-Nilsen begynner å skrive dagbok for Marius sånn at han skal ha noe å fylle dette sorte hullet med den dagen han blir frisk. Første gang Mari Ranneberg-Nilsen skriver en hilsen er noen dager etter transporten fra Trondheim: «Da du kom hit var du fryktelig dårlig, og vi var veldig bekymret for deg. Men sakte og forsiktig har du blitt bittelittegranne bedre og nå begynner vi å tro at du kanskje vil klare dette. Stå på Marius, dette må du greie!»

Et lite håp er tent. For to foreldre og to søsken er dette håpet det eneste de har og klamre seg til de fem ukene de sitter og venter på livstegn ved Marius'sykeseng på intensivavdelingen ved Rikshospitalet.

- Det stemte ikke at Marius skulle dø, sier Aslak. - Det harmonerte bare ikke. Så da den første tissedråpen kom etter en måned, var det helt fantastisk. Det var tegnet på at nyrene virket litt igjen.

Etter fem uker på intensiven i Oslo blir Marius sendt tilbake til RiT. Det tar enda fire uker før han blir koblet fra respirator. Sakte, men sikkert våkner 15-åringen til liv igjen.

Det er lett duskregn og mai i Trondheim. En maxitaxi svinger opp foran barneavdelingen på RiT. Marius triller ut i rullestolen, setter ned beina og går inn i bilen på egen hånd. Han skal til Teglgården Fysioterapi for å trene. Den siste tiden har han dratt dit tre dager i uka. Om ikke lenge vil han klare seg både uten rullestol og krykker. Den eneste hindringen for god balanse er tærne på høyrefoten.

- Ekkelt, sier Marius og forteller at tærne er grå-svarte i fargen.

- Tærne gjør at jeg ikke helt klarer å bøye ankelen. Noe utover det vil ikke Marius si om den saken. Han er ikke typen som syter og klager. Dessuten skal han trene.

Det er nesten ikke til å tro at 15-åringen som løper rundt i treningsstudioet sammen med fysioterapeut Bente Olsen, er den samme som måtte ha tre maskiner til hjelp for å kunne leve for bare noen få måneder siden.

- Nå skal du prøve å gå ned trappa uten å holde i meg, sier Bente.

- Det klarer jeg ikke, protesterer Marius og synes plutselig fysioterapeuten er blitt fryktelig streng.

- Å jo, da, sier Bente bestemt.

Og Marius tar prøvende et første skritt mot trappa. Så klarer han det første trinnet, og det neste, vi ser smilet og selvtilliten som dype sprekker i ansiktet på 15-åringen, som ikke har gått trapper alene på flere måneder. I bunnen av trappa kommer seiersbrølet og hendene over hodet.

- Yes, yes, yes.

- Målet er å stå på snowboard i løpet av neste vinter, sier Marius. Han synes det er dumt å ha gått glipp av en hel vintersesong på Vassfjellet og på hytta i Knyken.

- Jeg kjører skateboard også, men snowboard er enklere. Dessuten har jeg tenkt å begynne med badminton når jeg greier å gå igjen.

Marius' interesser er som 15-åringer flests. Hverdagen er i ferd med å innhente familien Samdal selv om Marius fortsatt tilbringer flere dager i uka på barneklinikken på RiT. Små ting, som at 15- åringen fortsatt synes pappa er teit når han har kjøpt tandemsykkel, og at han allerede har tatt opp den gamle krangelen med storebror Morten om hvem som skal bo i kjellerstua, gleder mamma og pappa. For ikke å snakke om iveren når han legger ut om sitt nye, råkule tv-spill Zega Dream Cast som venter hjemme, og den bærbare pc-en som han ønsker seg mest av alt. Da vet de at det er sønnen deres som snakker.

- Marius har fortsatt nedsatt nyrefunksjon, problemer med hørselen og synet. Det er klart vi tenker mye på hva som vil skje videre. Men vi får ta tida til hjelp. Det viktigste er uansett at vi har fått tilbake samme gutten, sier Magna og Aslak. De vil rose både leger og sykepleiere i Oslo og Trondheim for støtte og profesjonalitet.

- De ga ikke bare Marius livet tilbake, de ga også resten av familien positive dager blant alle de vonde.

Tekst: KIRSTI HUSBY

kirsti.husby@adresseavisen.no

Foto: LEIF ARNE HOLME

leif.arne.holme@adresseavisen.no«Når lasteluken på det digre militærflyet går opp er det ikke stridsvogner som kjører ut, men en ambulanse med det mest avanserte medisinske utstyr som finnes.»

«Denne natten ligger Aslak og Magna Samdal på pårørenderommet, vegg i vegg med sønnens isolat. De har fått beskjed om at Marius neppe vil overleve natten.»

«Morgenen etter er Marius fortsatt så vidt i live når et team på ni personer med hjertekirurger, anestesileger, perfusjonister og intensivsykepleiere fra Rikshospitalet kommer til Regionsykehuset.»

«Det var andre gangen at jeg var ute for å hente noen, men hver gang er som å gå inn i en ny situasjon», intensivsykepleier Sigrid Østby

«Det stemte ikke at Marius skulle dø. Det harmonerte bare ikke», Aslak Samdal.

Nye utfordringer: Rullestolen er parkert og krykkene kastet. Fysioterapeut Bente Olsen ved Teglgården Fysioterapi mener Marius er sterk nok til å gå trappa alene.Hvem skulle tro at Marius Samdal (15) for bare fem måneder siden var den sykeste pasienten som er blitt transportert mellom RiT i Trondheim og Rikshopitalet i Oslo {ndash} og som har overlevd?Tøffe tak: Marius får stadig nye utfordringer av fysio-terapeuten.Det er ingenting i veien med armmuskulaturen etter flere uker i rullestol og på krykker.Infisert blir friskt: Det mørke infiserte blodet blir til friskt rødt blod i ECMO-maskinen som tilsetter surstoff gjennom en kunstig lunge, fjerner avfallsgasser og sender blodet tilbake i kroppen. Avansert teknologi: Teamet fra Rikshospitalet henter Marius og kobler han opp mot ECMO- maskinen. Han kjøres ut i ambulansen ved hjelp av en tandembåre på to etasjer. Båren med den kritisk syke 15-åringen blir kjørt inn i spesialambulansen som er flybåren med Hercules fra Oslo.Takk for livet. Marius treffer igjen sin primærsykepleier Mari Ranneberg-Nilsen på Rikshospitalet.Nære på: Hvordan går det med høyrefoten din, Marius? Intensivsykepleier Mari Ranneberg-Nilsen ved Rikshospitalet husker hvor nær 15-åringen var å miste foten på grunn av blodforgiftning.Sterkt gjensyn: Far til Marius, Aslak Samdal, er tilbake på intensivavdelingen ved Rikshospitalet der han satt i fem uker ved sønnens sykeseng.{ndash} Du husker nok ikke meg, men jeg var med og hentet deg. Overlege Jan Erik Nilsen ved anestesiavdelingen på Rikshospitalet er glad for å se Marius på beina igjen.Reddende engler: Marius og hans gode hjelpere på Rikshospitalet. (F.v. og oppover) Intensivsykepleier Siri von Krogh, oversykepleier anestesi Kari Dogger, intensivsykepleier Mari Ranneberg-Nilsen, overlege Jan Erik Nilsen, perfusjonist Harald Karlsen, professor og sjef for torakirurgisk Jan L. Svennevig, (F.h. og nedover) Avdelingsoverlege anestesi Einar S. Hysing, anestesilege Øyvind Skraastad, intensivsykepleier Anne Merete Lindboe, intensivsykepleier Ingvild Jønland, intensivsykepleier Sigrid Østby. (I midten) Intensivsykepleier Marit Elsebutangen og Marius Samdal.Marerittet er over: Pappa Aslak og mamma Magna jubler over at yngstemann i familien er i ferd med å bli frisk igjen. Tilkalte hjelp: De gjorde alt som stod i deres makt for å redde Marius, men de gode hjelperne på RiT måtte til slutt tilkalle hjelp fra Oslo. Intensivsykepleierne Ragnhild Lie (f.v.) og Karoline Kvernvik og overlege ved intensivavdelingen Anton Hole.

På forsiden nå