Historie, minner og dødtid

«Som om du kan slå ihjel tid uten å såre evigheten,» sukket den amerikanske filosofen Henry David Thoreau i «Walden», sitt halvannet århundre gamle forsøk på å definere premissene for en meningsfylt tilværelse i et moderne forbrukersamfunn.

Saken oppdateres.

Thoreaus evighet ble gjenstand for nok en bramside i helgen, idet Disney-konsernet lanserte sin tre timer lange «Pearl Harbor» med omtrent samme subtilitet og treffsikkerhet som det japanske flyvåpenet gjorde for snart 60 år siden.

7. desember 1941 er en dato som vil «live in infamy», hevdet President Roosevelt umiddelbart etter aksemaktenes lynangrep på marinebasen i Hawaii. Disney nølte imidlertid ikke med å bruke $5 millioner på et omfattende PR-jippo i Honolulu forrige uke. Idet angivelig selvstendige nyhetsorganer foregrep 60-årsdagsmarkeringen med et drøyt halvår, og istedet nyttet sin dekning av den historiske begivenheten til filmens premieredato, må dette fortone seg som vel anvendte penger. Ikke tilfeldig fant alt dette sted i Memorial Day-helgen, da USA minnes sine falne krigshelter. Hjemme på fastlandet antok dermed hypemaskineriet et anstrøk av både «historisk begivenhet» og opportun patriotisme, hvilket i en befolkning som a) ikke vet hvor Pearl Harbor ligger, og b) ikke vet at dette handler om et japansk angrep på USA og ikke omvendt, er et nokså ufint og smakløst skue.

Kassatallene taler selvsagt for seg selv. Og innvendinger som undertegnedes lar seg uansett avfeie som elitisk gledesdreperi - et fasjonabelt kynisk kontrapunkt fra noen som ikke unner godtfolk et stykke uskyldig eskapisme idet sommerferien kommer til syne på kalenderen. At jeg i forbindelser som dette liker og sitere Ulrike Meinhofs konsept om «konsumterror», popkulturens svar på Stockholm-syndromet, garanterer videre for at listen over folk som inviterer meg tilbake på middagsselskap blir stadig kortere.

Men allikevel. Det spiller faktisk noen rolle. Tusenvis av amerikanske soldater døde ved Pearl Harbor, ytterligere tusenvis japanere måtte bøte med livet da USAs flyvåpen gjengjeldte angrepet med bomberaids - og opp mot 200 000 kinesere ble massakrert av Japan da de amerikanske pilotene søkte tilflukt der etterpå. Jeg tør tro de fleste av dem hadde fortjent å tjene som noe annet enn pittoresk staffasje for Ben Afflecks titanske kjærlighetsliv. (De døde kineserene hører vi aldri noe til i filmen, hvilket man kanskje kan tolke dithen at opphavsmennene faktisk besitter en slags skamfølelse. Eller kanskje ikke.

Men mer interessant, og ikke minst relevant, er det at alle japansk-ættede amerikanere på vestkysten ble internert i konsentrasjonsleire umiddelbart etter Pearl Harbor, og ble sittende der, uten tiltale, domfellelse eller andre fundamentale borgerrettigheter, inntil krigen var over. Deres eiendom ble ekspropriert av staten, og fordelt mellom «ordentlige» amerikanere. Er det kynisk å tro at dette kan skje igjen under tilsvarende omstendigheter? Kanskje. Kanskje det også er farlig naivt og tro noe annet.

Hvorvidt det tilsynelatende så prekære behovet for «eskapisme» er en refleksjon av markedskreftenes evne til å eliminere andre varianter innen massekulturen, eller har en legitim funksjon, er kanskje et spørsmål hver enkelt av oss får besvare for sin egen del. Men personlig er min tid såpass dyrebar, og min respekt for evigheten såpass stor, at jeg vel ikke ser det som noen stor prioritet å bruke tre timer av den til «Pearl Harbor».

Og at alle andre gjør det, har ikke vært noe godt argument siden rettsoppgjøret i Nürnberg.

Sindre Kartvedt, Los Angeles.

På forsiden nå