Ro, uro og nære ting

Tre unge kunstnere former et sammensatt kunstnerisk landskap med hver sin utstilling i Trondhjems Kunstforening. Publikum ledes inn i både kjent og ukjent terreng og finner ro ett sted, uro et annet.

Saken oppdateres.

I de kontrastfylte overgangene ligger det også opplevelser i denne tredelte utstillingen. Fra Pekka Stokkes rå og brutale kampscener til Sandra Norrbins stille, sorte labyrint, der veien tilbake etter en stund også kan føles som en befrielse, fra de trange og mørke passasjer og avlukker til det åpne lyse rommet en nettopp har forlatt, noe forskremt.

- Stikkord for meg har vært sårbarhet og grenseland-opplevelser, sier Pekka Stokke, som på en av veggene projiserer scener fra den sterkt voksende kampsporten free-fighting, eller Mix Martial Arts. I videoen er det naturlige dramaturgiske, dvs. kampens forløp, brutt opp ved parallell projisering av scener under og etter kampen, slik at det er selve maktbruken og råskapen som står igjen som eventuell fascinasjon, ikke spenningen i den harde tvekampen. I dette spennet mellom primitivitet og humanitet, det instinktive og det bevisste, blir publikum selv en del av utstillingen og Stokkes prosjekt, en slags sosiologisk studie av reaksjon og interaksjon.

Pekka Stokke har ikke noen formell kunstutdannelse, men bred erfaring med videoarbeid, bl.a. sammen med artister som Transjoik, MisterYtor, Bitch Cassidy, Steve Reich og Mats Gustavsson.

Fra Stokkes lyse, men samtidig dystre rom, senker mørket seg umiddelbart når en går over terskelen til den svenske kunststudenten Sandra Norrbins utstilling. I det andre av biskopens gamle store værelser har hun satt svære ruller av sorte poletylen-matter på høykant og slik skapt innbydende rom og mellomrom, som etter en tid lett kan oppleves som ubehagelig smale ganger og irrganger, nesten klaustrofobisk trange når et større publikum trenger seg på samtidig.

- Det handler om spenningen mellom det fysiske og psykiske i vår tilværelse og sosiale situasjon, kontrastene i livet, det åpne og det stengte, om ro og uro, sier Norrbin, som er tredjeårsstudent ved Kunstakademiet i Trondheim.

Noe lenger i kunstutdannelsen er trondhjemmeren Øystein Tømmerås kommet, nær avslutningen av sine fem år ved Statens Kunstakademi i Oslo. Han har allerede rukket å nå over mye, med flere separatutstillinger og en større utsmykning, ved Sykehuset i Telemark i høst. Hjembyen har imidlertid ikke sett så mye til ham foreløpig. Men han er solid representert på årets trøndelagsutstilling med et maleri i stort format, og kommer i full bredde med denne utstillingen i Kunstforeningen, der han i likhet med Marius Martinussen sist, gjør utstillingsrommet i kaféetasjen til en betydelig attraksjon. Fra Trøndelagsutstillingens 60-talls askebeger viser han her sin egen, fast utformede stillebenkunst, basert på typisk maskuline bruksgjenstander og nytelsesmidler, i malerier enkeltvis, men også i småbilder satt sammen til en slags kubistisk helhet, som han selv også assosierer med filmklipp og fotocollage.

På forsiden nå