Med kall som klovn

Melodi Grand Prix gjorde ikke Dag Nordtømme til millionær. Bør Børson har heller ikke gjort ham til Byåsens rikeste sønn. Men han syns det er viktig at noen tar på seg rollen som klovn.

Saken oppdateres.

I kveld sendes den store melodifestivalen fra København. Hvor gjerne vi skulle vært i den danske hovedstaden, hadde nok de fleste av oss foretrukket kveldsmylderet i Nyhavn enn en parkettplass i Parken. Det fins fortsatt de som omtaler Melodi Grand Prix som «programmet vi elsker å hate». Man skal ha lite på timeplanen for å gi seg til å føle så sterkt for noe så ubetydelig.

Dag Nordtømme er en av ekstremt få trøndere som har gjort suksess i GP, som det heter i de rette kretser. Sant å si er det ikke mer enn tre navn å nevne. Merethe Trøan som seiret i 1992, og «Casanova» (tekst av Nordtømme og musikk av Svein Strugstad) som vant i 1977. Ellers handler trøndersk GP-historie om «konspirasjoner, forhåpninger, bitre nederlag og andreplasser», som en kollega skrev for noen år siden.

Etter at «Casanova» hadde forført nordmennene, sang Anita Skorgan melodien frem til en hederlig 15. plass i den internasjonale finalen. Og Nordtømme? Han fikk sin smak av den mye omtalte Andy Warholske «femten minutters berømmelse». Det inkluderer et berømt - og til dels beryktet nachspiel hjemme hos Elisabeth Granneman, og en riking som stilte en Rolls-Royce og flusst med champagne til disposisjon, bare de fikset ham inn på den internasjonale finalen i London. Så var det over, like brått som det kom.



Året etter prøvde parhestene Strugstad/Nordtømme seg med et nytt musikalsk verk, «Prima Donna», men de fleste anmelderne mente at melodien var for lik den første. Juryen var heller ikke begeistret, og henviste «førstekvinnen» til sisteplass til tross for linjer som «Prima Donna med stil og eleganse - gi meg en sjanse».

Samme år som «Casanova»-suksessen startet Nordtømme et musikkbyrå, og i august arrangerte han norgeshistoriens største pop-rally: 190 orkestre fra hele landet spilte fortløpende døgnet rundt på «Kanalen» i Trondheim. Det varte i 372 timer. - Det var et fantastisk PR-stunt og helt «toillat», forsikrer Nordtømme i dag. Blant de 190 plukket han ut «The Kids». Det var tilfeldig, forsikrer han. Men suksessen for de unge guttene med det lange, blekede håret var ikke tilfeldig. De var «forelska i lærer'n» så det holdt.

Siden har det ikke vært like spektakulært for Dagfinn Kåre, som han er døpt. Han har levd av å være gitarist i hobbybandet «Helan og Halvan» - hvor han ubetinget har utgjort den ruvende delen, av å være en slags kleinskuespiller, som han selv kaller det, av å kreere arrangementer for næringslivet og forskjellige organisasjoner, og i den sammenheng å opptre som Olderdalens store sønn Bør Børson. - Dag Nordtømme er en klassisk overlever, han vil alltid klare seg, sier de som kjenner ham.

Men denne gangen stiller han i sivil, uten floss og snibel som Bør. - Men frakken peker vel i retning av Olderdalen og mellomkrigsårene, Nordtømme?



Han overhører i første omgang den mulige fornærmelsen, men straks han har forsynt seg med kaffe og det ene, beskjedne rundstykket som neppe kan ha gitt ham den matchvekten han har, begynner han å snakke ganske heftig om at han er vant å klare seg på lite og at han tar vare på det han har. Frakken har han forøvrig hatt i 20 år, og den er god nok.

- Jeg kommer fra en fattig familie, og har et beskjedent forbruk. Jeg var seks år da mor og jeg kom fra et lite fiskevær i Lofoten til Trondheim. Far hadde tuberkulose, og var på Ringvål sanatorium i tre år. Vi bodde i Vestmarka feriekoloni. Mor hadde en slags vaktmesterfunksjon der. Vi hadde 26 kroner uka å leve for. Sånt «setter seg» med tanke på senere forbruk.

Han hadde besteforeldre på Ugla. Dit rømte han så ofte og så vedvarende at han til slutt ble boende hos besteforeldrene. Når han trivdes best der, skyldtes det ikke foreldrene, men også at bestefaren var den siste i Trondheim som drev vognmannsforretning med hest. Hesten «bodde» i kjelleren, rett under kjøkkenet. - Det var ikke noe for helserådet, men det var fryktelig koselig å stå opp om morgenen og kjenne lukta av hest.

Sikkert, men det blir ikke mye Melodi Grand Prix og glamour av dette, vil leseren kanskje spørre.

Sant nok, men det er et stykke dit for først skal vi innom en fem-seksåring som gjerne stilte seg opp på Gråkallbanen og sang, og en senere litt sjenert tenåring som leste egne dikt på elevkvelder ved ungdomsskolen på Sverresborg. Diktene kom først, før eget gitarakkompagnement. Den seriøse visebølgen rullet inn over landet, og unge Nordtømme var med; alvorlig og med en hang til dikt, både egne og andres.



- En særing sett fra medelevenes synspunkt?

- Jo, jeg tror nok det. Men jeg ble ikke mobbet, jeg hadde venner i alle leire og alle miljøer, slik jeg alltid har hatt.

Forøvrig syns jeg det er en hedersbetegnelse å bli kalt rar eller spesiell. Det er altfor mange A4-mennesker, og for få byoriginaler. Tenk på hvordan det var i gamle dager. Det er ikke mange som skiller seg ut i bybildet i dag. Det er også en av grunnene til at jeg har skapt denne Bør Børson-skikkelsen, i tillegg til at den «selger» Trondheim. Det er viktig at noen tar på seg rollen som klovn. Brukskunsten eller kleinkunsten, om man heller vil, har også sine små grep. Før jeg, utkledd som Bør, går inn i bussen med kursdeltagere har jeg lært meg noen navn, noen titler, hvor enkelte kommer fra, osv. Det skaper overraskelse og latter, og det er en glede å glede andre.

- Hvor ble det av den seriøse visesangeren?

- For å si det som det er, jeg hadde ikke utseende til det. Folk begynte å le - i tillegg på de gærne stedene. Det betyr ikke at jeg har sluttet å lese dikt, men aldri mer i offentlighet. I stedet oppdaget jeg at jeg hadde et visst talent for å imitere. Da jeg 22 år gammel fremsto som Rolv Wesenlund, dreide det hele bort fra diktlesing.

- Og så har du skrevet sangtekster - som vi alt har skjønt?

- I 1977 var jeg 26 år. Da hadde jeg skrevet mange tekster, også reklametekster . . .



Dag Nordtømme bøyer hele sitt voldsomme seg inn over bordet, 1,90 høy, vekt ukjent ettersom han sluttet å veie seg da han passerte 120 kilo, og sier intenst:

- Jeg har alltid jobbet, alltid forsørget meg sjøl fra jeg var en neve stor, studerte jus og markedsøkonomi over flere år, ingen eksamen, men det er derfor jeg er så flink med avtalerett og med penger, men jeg hadde heller ingen studiegjeld, jobbet, gjorde alt, nesten bare frilanser, de få faste jobbene jeg har hatt, har jeg fått sparken i, grunn: tålte ikke urettferdighet, har vært alt - unntatt gynekolog og flygeleder, i fjor jobbet jeg 19 timer i døgnet en måneds tid mens jeg la opp det kjempestore, detaljerte programmet for åpningen av Telenors nybygg på Tyholt, har vært fast arrangør for Royal Garden siden midten av 80-tallet, sier Nordtømme og prøver å trekke pusten - nok til at vi får skutt inn:

- Men «Casanova» - vi må tilbake dit?

Så bøyer han seg enda mer intenst inn over bordet. Synger lavt. Mer tåler ikke Britanniahjørnet:

«For han er den store Casanova, danseløve, alle tiders Don Juan. For han er den store Casanova, helt på topp i stil og sjarm». Retter seg opp, flirer: - Har du haurt nå så toillat!

Men man må se det som utrykk for 70-tallet. I dag er den latterlig. Men det handler også om noe annet viktig: Det gjelder å ikke ta seg sjøl altfor høytidelig.

- Svein Strugstad og du?

- Vi kjente ikke hverandre. Han var musiker, etter hvert også med i «Four Jets». Men han hadde hørt at jeg skrev tekster. Så møttes vi på en kafé. Han ga meg notene. Dagen etter fikk han dem tilbake med en ferdig tekst. Jeg overdriver ikke når jeg sier at den tok det meg et kvarter å skrive. Teksten handler om en kompis - en ekte casanova. Han var utro mot kona - selv da hun lå på Stiftelsen!

Etter «Prima Donna» har Svein og jeg knapt møtt hverandre. Men det er vel slik Grand Prix er. At man møtes og «snekrer» noe sammen. Det er jo ikke annet enn skuebrød for folket.

Men det var fryktelig moro mens det sto på i 1977, full virak og mye festing, særlig under finalen i London. Jeg møtte mange mennesker som jeg senere fikk bruk for. Det var den store beholdningen, pluss at teksten til Casanova ble oversatt til - jeg tror det var - 28 språk. Det ble jeg ikke akkurat millionær på, men det ble et femsifret beløp - og det var gode penger så tidlig som i 77/78.

- Hvor godt lever du med ditt Eventure Arrangement, din Bør Børson og alt det andre? Bedre eller under industriarbeiderlønn?

- Det svinger. Jeg gjør mye gratisarbeid, men jeg sier ikke nei til noe oppdrag. Både jeg selv og andre ser på meg som poteten. Kan brukes til det meste. Rent privat lever jeg et stille og rolig liv. Har laget meg en liten arbeidsplass i kjøkkenet hjemme på Ugla. Ca. to kvadratmeter. Der sitter jeg og skriver - akkurat nå skriver jeg også en bedriftshistorie på oppdrag. Jeg tumler hele tiden med merkelige prosjekter. Drømmen er å skrive en barnebok om oppveksten min i Lofoten.

Dessuten er jeg enkel i matveien. Spiser mye brødskive med syltetøy. Det er jeg glad i. Så går det mye i havregryn - på søndager unner jeg meg noen rosiner oppi. Jeg er ikke akkurat noen gourmet . . .

- Nei, det kan man vel si . . .



- Hunden lever bedre. Den får i det minste kjøtt av og til. Den heter «Lucky».

- Det høres sånn sett naturlig ut. Men tenker du ikke på årene som går og pensjonspoengene som ikke triller inn?

- Nei. Jeg føler først og fremst friheten. Dessuten er jeg garantert gjeldfri, og det er viktig når man lever på denne måten. I tillegg føler jeg - ja, jeg vil vel kalle det nærmest en lidenskap for det jeg til enhver tid holder på med. Bør Børson f.eks. Det er som jeg alt har antydet skreddersøm tilpasset begivenheten. Å være klovn er både en tittel og en funksjon i samfunnet det ikke er grunn til å skamme seg over. Det forteller historien. Dessuten er jeg trondheimspatriot. En gang ble jeg headhuntet til et Oslo-firma. Men hovedstaden - det var ikke noe for meg.

- Du arbeider også med store og seriøse organisasjoner; legemiddelfirmaer, Nidaroskongressen, fiskerimessa - da blir det vel nær sagt til rosiner i havregryna?

- Bevares. Det er godt betalt. En gang fikk jeg 17 000 for å sitte på scenen som Bør Børson og spise middag . . .

- Det minner oss om . . . skal det være et rundstykke til?

Nei takk, nå må jeg hjem til Ugla og jobbe . . .49 år

Bor på Ugla i Trondheim.

Aktuell som en av tre trøndere med suksess i Melodi Grand Prix

Single.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå