Stripa

Sted: Fjordgata i Trondheim. Tidspunkt: En lørdagskveld i mars. Årsak: Et forsøk på å avdekke det noe spesielle utelivet i denne landsbyen i storbyen.

Saken oppdateres.

- Æ kjem i avisa, Thomas! Æ kjem i avisa! brøler en tydelig påseilt mannsperson etter at han har blottet et særdeles kjøttfullt bakparti for fotografen.

- Dæven! No vil æ ha kvinnfolk! deklamerer han uten sjenanse til et par skrekkslagne fruer som går forbi. Deretter forsøker han seg på et par dansetrinn som ville ha fått hvilken som helst koreograf til å briste i krampegråt.

Fjordgata, eller Råne-Stripa, som sarkastiske tunger har omdøpt byens gate ved kanalen til, er ikke som resten av utelivs-Trondheim. Her kan en oppleve fenomener som en vanligvis må langt utenfor bygrensen for å finne. Nattelivet i Fjordgata kjennetegnes av høy Harry-faktor og lav gjennomsnittsalder. Her gjelder det ikke å ha de kuleste klærne eller den mest spitzy hårfrisyren, men derimot den kraftigste sub-en (Sub-Woofer; en kraftig høyttaler som er laget spesielt for å forsterke basstonene). Heftig tyggegummi-techno pumpes ut av bilene som langsomt glir opp og ned langs stripa. Det er lørdagskveld og ungdomstid, Trøndelag, du slette tid, som Åge Aleksandersen så profetisk sang for snart en halv mannsalder siden.

Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. La oss gå tilbake et par timer. Klokken ti denne lørdagskvelden var det foruroligende stille på Stripa. Bare en enslig patruljebil fra trondheimspolitiet står parkert ved siden av burgerkiosken nederst i Nordre. Fjordgata ligger jomfruelig og kysk, svøpt i stillhet. Fra køen utenfor Kontoret Bar & Spiseri høres latter og lyden av taxidører som åpnes og lukkes.

Torfinn er dørvakt på «På G» og ser uforstående på oss når UT spør om å få ta en titt på nattklubben. - Nå, spør han oppriktig forbauset. - For all del, men her er det folketomt minst enda en time. Fjordgata våkner ikke til liv før nærmere midnatt.

Upstair Bar er det siste tilskuddet til utelivstilbudet i Fjordgata. Et lokale i andre etasje til Kebabhuset. Et dusin stearinlys sørger for atmosfæren.

- Dere kan kalle meg Elizabeth, sier damen i baren. - Vent litt, så skal jeg ringe etter sjefen, sier Elizabeth og fisker opp en mobiltelefon. Vivian, daglig leder av Upstairs Bar, dukker opp som troll i eske bare sekunder senere.

Vivian har drevet Upstairs Bar i de to månedene utestedet har eksistert. Og hun er ikke i tvil om at Fjordgata skiller seg ut fra byens øvrige uteliv.

- Fjordgata er blitt en skikkelig råneplass, forklarer hun. - Vi har faktisk opplevd at våre gjester har blitt sjikanert av all bilkjøringen. Siden vi har 20-års aldersgrense her, merker vi dette særlig godt.

Ved Kanalen Underholdningssenter er patruljebilen borte. Erstatningen er å finne i form av en Ford Sierra som formelig rister av den tunge bassen som sub-en produserer. Lydnivået inne i bilen må være uutholdelig.Vinduet på passasjersiden åpnes. Et vinterblekt gutteansikt med sporadisk skjeggvekst presses ut fra bilens indre gemakker.

- Ro-Ro-Rosenborg!!! brøler han før Sierraen forsvinner i retning Ravnkloa med eksospotta skrapende ned i asfalten.

O'Martins på Kanalen Underholdningssenter frister med en dobbel supercheese og tilbudet er vanskelig å motstå. Utenfor er det ennå rimelig stille. Men så med ett. Klokken passerer 23.00 og Fjordgata eksploderer i en kakofoni av lyd, mennesker og biler. Som på et hemmelig signal begynner det formelig å koke over. Utenfor er det et veritabelt mylder av feststemte mennesker. Halvparten er tenåringer som er for unge til å komme inn på utestedene. En gjeng med gutter kommer gående opp fra parkeringsplassen nede ved kanalen. Ganglaget er ikke helt stødig, men humøret upåklagelig. Noe som sannsynligvis har tilknytning til de dampende kaffekrusene som venneflokken drikker av.

Ute på fortauet står Jon Inge, Ole Johnny, Rune og Tor Haakon.

- Så dere kommer helt fra Selbu?

- Jaaaa . . . Jon Inge drar på det. - Det e itj mytji tess i Selbu-kvinnfolka.

- Men dere kan da umulig ha kjørt hit selv?

- Nei, e du toillat! Her e sjåføran' vårres. Jon Inge presenterer Ragnhild og Rita. Begge to innleid som sobre alibier denne kvelden. Bilene er parkert nede ved kanalen.

Det uopplyste området nedenfor Fjordgata minner om en godt besøkt motormesse. I overkant av tretti biler står side ved side. Felles for dem alle er den dunkende bassen og rusingen av motorer. Alle sidevinduene er rullet ned og kommunikasjonen sjåførene i mellom foregår ved å rope av all lungekraft inn gjennom ruten til bilen ved siden av.

Jon Inge tar en karslig slurk av koppen og lener seg på panseret til en Golf.

- Du må skriv i blokka di at æ ska på snøscooter-cross i morra, roper en stemme fra en av bilene. Opplysningen etterfølges av en sarkastisk kommentar fra en nypolert Peugeot og en rungende latter.

- Så hvorfor kommer dere helt hit?

- Det va itj fest i Selbu deinn her helga, forklarer kameratflokken. - Når det itj e nokka som skjer der, så kjøre vi te Stjørdal'n, Trondheim eller Malvik.

- Malvik?

- Plenty av villige kvinnfolk i Malvik, forklarer Jon Inge og hever øyenbrynene. Hvordan et såpass innlysende faktum har gått UT hus forbi, blir gjenstand for en viss munterhet.

Jon Inge & Co. vet ikke om de skal inn på et av utestedene i Fjordgata. Det holder å bare være her. Prate med venner og se på livet.

Klokken har passert midnatt og stemningen i Fjordgata går karnevalet i Rio en høy gang. Et par står usjenert og kliner bak burgerkiosken. Ingen av dem ser ut til å være beruset. Bare fryktelig forelsket. En tilårskommen Audi med nok ekstrautstyr til å fungere som et rullende diskotek, står med fronten pekende opp Nordre gate. I baksetet foregår det aktiviteter som selv produsenten av Big Brother ville hatt tungt for å svelge.

En halv time senere har folkelivet i Fjordgata nådd sitt absolutte toppunkt. Tuting i bilhorn, sang, dans, grining og krangling. Folk forbrødres over en lunken pils og hemningene sitter løst. En mann i slutten av tredveårene krangler med en ung gutt om bandet Briskeby virkelig fortjente alle Spellemannprisene eller ikke. To jenter trøster en tredje som har blitt dumpet til fordel for sin beste venninne. En dresskledd mann i førtiårene kikker seg uforstående omkring før han trekker på skuldrene, snur og sikter seg inn på køen utenfor Carl Johan. En ung mann med komplett saggeutstyr snakker i to mobiltelefoner samtidig. En eldre dame går med kjappe skritt forbi folkehavet og rister oppgitt på hodet.

Det er en helt vanlig lørdagsnatt i Fjordgata.

Det er lørdagskveld og ungdomstid, Trøndelag, du slette tid, som Åge Aleksandersen så profetisk sang for snart en halv mannsalder siden. 

Det er lørdagskveld og ungdomstid, Trøndelag, du slette tid, som Åge Aleksandersen så profetisk sang for snart en halv mannsalder siden. 

På forsiden nå