Nærhets- relasjoner med globale hint

Trøndelagsutstillingen viser mangfoldet innen trøndersk kunst. Noe tema som forbinder verkene er det ikke. Kan vi likevel ane tendenser som forteller om tiden vi lever i, og som forbinder kunstnerne med en rød tråd?

Saken oppdateres.

Umiddelbart fremstår utstillingen som åpnet sist helg som relativt snill. Men det betyr ikke at den er tannløs. Det er mange gode verk, der mange befinner seg innenfor et tradisjonelt formspråk. Overfladisk sett kan noen verk gi næring til kunstnermyten: Kunstnerens egen lille verden av former og farger, uten tegn på mer samfunnskritiske perspektiver.

Men jeg vil ikke trekke denne konklusjonen, for det finnes flere hint om engasjement. For meg handlet etter hvert mange av verkene om nærhetsrelasjoner, om hvordan vi ser og oppfatter verden; det dreier seg i siste instans om et kritisk, globalt blikk på tilværelsen.

Ett eksempel på dette er debutanten Gry Ulrichsen. Hun viser en enkel komponert fotocollage: En gjeng muslimske kvinner i tradisjonelle drakter sitter i en køyeseng. Ser man nøyere etter, oppdager man at to av kvinnene har byttet til lettere og fargerike slør, til forveksling lik det norske tenåringer brukte i sommer. Tittelen sier sitt: I would love to change. Min innsigelse er at bildets innhold er sterkere enn dets form.

Øystein Tømmerås er også en debutant verd å legge merke til, med sitt nitide fotografiske maleri av et askebeger fra femtiårene. Maleriet oser av femtitallsnostalgi, samtidig som det har en uslåelig nøkternhet og konkrethet som får objektet til naturlig å føye seg inn i vår tid. Minner det oss om glemte relasjoner?

Det store maleriet til debutanten James Suitton, Bill i skogen, er også relasjonsfokusert med sin skog av maleriske teknikker, som action painting eller pop kunst, fremstilt side om side med pristilbud. Et humoristisk og samtidig alvorlig verk.

Debutantprisen i år gikk til Karin Gissberg med maleriet En karta och dess landskap, et røft og abstrakt maleri som gir skogsassosiasjoner. Begrunnelsen er blant annet at kunstneren har et energisk penselsstrøk og viser et personlig driv. Dette er utvilsomt riktig, men signaliserer kanskje at juryen foretrekker tradisjonelle og vakre uttrykk, fremfor de eksperimenterende, mer konseptuelle og kanskje utfordrende.

Blant de erfarne Trøndelagsutstillerne vil jeg trekke frem Ann Lundstrøm og Kim Ramberghaug. Lundstrøm viser en vakker komposisjon av grønt løvverk mot en gulorange suggererende bakgrunn. I bakgrunnen ligger en mørk skygge. I denne sammenstillingen av motsetninger mellom det idylliske og det truende, skapes en diskurs som innbyr til nærmere ettertanke. Dette klarer også Ramberghaug i sine enkle komponerte hverdagsfotografier, og det samme gjelder Reinardt Søbye med sitt Eurydice and Chechnya, der en virkelig Euridike i sitt Hades-Tsjetsjenia, drømmer om sin Orfeus-redningsmann.

Av de syv inviterte kunstnerne, er det tre som utforsker portrettsjangeren. Anne-Karin Furunes med sine velkjente motiver skapt ved en omhyggelig manuell perforeringsteknikk på stålplater. De er bra, men er det ikke på tide å gi oss noe nytt å tygge på? Da fenger Trine E. Eidsmos digitale portrettbilder projisert på hvite plater mer. Portrettene er den rake motsetningen til reklameindustriens overtydelige representasjoner av mennesker; her har det tvetydige og vage fått førsteprioritet.

Dette gjelder også Kristin Berghausts video, der bare øynene blunker til oss. Duba Sambolec vant velfortjent kritikerprisen, valgt ut av Harald Flor. Den digre belyste transportkassen, The Thing, av riflet glass og metall, er vel det merkeligste på utstillingen. Den kommuniserer direkte til konseptet om en vandreutstilling med lange kabler og hjul, samtidig som den lyser med et enigmatisk nærvær. Man kan med møye skimte noe stort og uformelig som hviler på en rosa madrass inni kassen. Et kvinnehode? Et ikon? Er det skjult eller beskyttet av kassen? Igjen dette doble aspektet. For meg handler verket både om konkrete mellommenneskelige og kulturelle (les: metafysiske) utfordringer.

Å sette sammen en slik utstilling krever dristighet og en sans for å se hva som kommuniserer med hva. Stort sett fungerer det. Neste gang håper jeg imidlertid på enda større dristighet fra kunstnernes (og juryens?) side.

The Thing av Duba Sambolec. 

The Thing av Duba Sambolec. 

På forsiden nå