Frykt og håp i Anne Frank

En realistisk, gripende og dessverre høyaktuell oppsetning med utmerkede enkeltprestasjoner og velfungerende ensemblespill.

Saken oppdateres.



Teaterlaget U.L. Øyna

ANNE FRANKS DAGBOK

Regi: Eli Sørensen

Medvirkende: Ingrid Solbu, Hans Kristian Solbu, Ingrid Elise Andersen, Kjersti Sakshaug, Liv Jorun Buan, Marna Aakervik, Karle Melhus, Erlend Hammer Hansen, Tor Yngve Nyborg, Jostein Haugberg

Det nynazistiske drapet på den 19 år gamle Benjamin Hermansen gir dessverre Anne Franks dagbok fornyet aktualitet. Det ante aktørene i teaterlaget til U. L. Øyna på Inderøy lite om da innstuderingen begynte i september. Men handlingens aktualitet uttrykker de meget godt i den svært så gripende oppsetningen de for tiden fremfører.

I regien fokuserer Eli Sørensen på hvordan familiene Frank og Van Dam i sitt skjulested for nazistene, rives mellom angst, håp, fortvilelse, tro, frustrasjon, glede. Vi ser hvordan usikkerheten og angsten slår ut i sterke raseriutbrudd, og økende aggresjonen. På en fin måte får Sørensen frem hvordan den kjente fienden, som ikke er nærværende, men hele tiden omkringværende, ødelegger familienes liv og truer med å bryte ned det enkelte individ som menneske. Oppsetningen har Sørensen bygd omkring motsetninger, som viser seg som et velfungerende grep.

Fokus er på Ingrid Solbu i rollen som Anne. Den mestrer hun usedvanlig godt. Hun starter som en litt keitet, forventningsfull jentunge som fungerer som gledes- og humørspreder i den innestengte atmosfæren. Sammen sin far representerer hun en positiv kraft i all elendigheten. Dette fikk Ingrid Solbu frem til fulle. Gradvis utvikler hun Anne til en moden og reflektert 15-åring. På en fin måte får hun frem hvordan Anne kjemper mot å la sin ungdommelige kraft infiseres av de voksnes håpløshet. De unges håp uttrykkes glimrende i noen følelsesvare og stemningsfulle scener mellom Ingrid Solbu og Erlend Hammer Hansen som Peter Van Dam, ekteparet Dams sønn. Hansen er åpenbar trygg i rollen som Peter.

Kristian Solbu har et sikkert grep på Otto Frank. Til å begynne med passe saklig, om enn ikke entusiastisk optimistisk, etter hvert mer nøktern, men aldri pessimistisk. Marna Aakervik fremstiller en forfinet Petronella Van Dam som åpenbart er opptatt av status, mens Karle Melhus utvikler Herr Van Dams desperasjon over mangel på sigaretter og mat på en behersket måte. Som Edith Frank viser Ingrid Elise Andersen til slutt en ekte eksplosjon av innestengte følelser, og Kjersti Sakshaug bærer den alvorlige Margot Frank på en avbalansert måte. Jostein Haugberg er bister og avvisende som Dr. Dussel. Hjelperne Kraler og Miep Girs ble godt ivaretatt av henholdsvis Liv Jorun Buan og Tor Yngve Nyborg.

Autentiske lydklipp gir oppsetningen ekstra uhyggepreg.

At undertegnede overvar forestillingen under en pensjonistkveld hvor samtlige en gang hadde denne tiden som sin samtid, forsterket dette inntrykket. Det gav en underlig følelse at ingen på scenen hadde opplevd denne tiden, mens nesten samtlige i salen hadde levd den. De røde roser en av pensjonistene overrakte de yngste aktørene sammen med velvalgte ord, var absolutt velfortjente.

På forsiden nå