Smågodt fra mesteren

Woody Allen på sitt mest godmodige harselerer med snobberi, griskhet, livsstil, romantikk, selvopptatthet og - seg selv.

Saken oppdateres.

SMÅKJELTRINGER

Amerikansk komedie

Regi: Woody Allen

Med: Woody Allen, Tracey Ullman, Hugh Grant, Elaine May, Michael Rapaport, Jon Lovitz

Siden regidebuten i 1969 («Take the Money and Run») har Woody Allen omtrent årlig gledet menigheten med sprudlende, sære, personlige utspill. Nå er ringen på en måte sluttet idet han i godt lune har laget film (manus, regi og hovedrolle) om noen «Småkjeltringer» som gjerne vil «take the money and run». Ray (Allen) trives ikke som oppvasker og allierer seg med en trio han har stiftet bekjentskap med under et fengselsopphold, Denny, Benny og Tommy. Det er rene Olsen-banden på amerikansk dette.

Og Ray har absolutt en plan: Han kjøper et lite hus ved siden av banken, slik at han og gjengen kan grave tunnel og rane pengebingen. Her kommer bandens svar på Valborg, nemlig Rays kone Frenchy, inn i bildet. Hun er flink til å bake og kan åpne butikk i det lille huset for salg av småkaker og avlede all oppmerksomhet. Jeg røper ikke for mye - for her er alle de finsiktede gagsene underveis hovedsaken - når jeg nevner at graverne i kjelleren støter på problemer, mens kakeomsetningen i første etasje tar helt av og gjør Frenchy steinrik i en fei.

En rekker så vidt å engste seg for at Woody Allen tømmer sitt spinkle opplegg litt for fort; men han pleier å være til å stole på og svikter heller ikke her. For nå blir det viktig for nyrikingene å tilegne seg kultur-image nok til å bli akseptert blant de fine. Her kan Allen sette inn sine sylskarpe observasjoner, sine ironiske nålestikk og perfide karikeringer på bekostning av luksusvaner, overfladisk åndssnobberi, kvaksalveri og selvopptatthet. Hans nevrotiske spill i hovedrollen er morsomt på kanten av selv-karikatur, mens regien dessverre er litt for doven hele veien. Det virker som om komikeren merker det selv og derfor måker på med innfall, men det etablerer ikke den intellektuelle spenst som preger hans beste filmer.

Nå hjelper det godt at Allen har gjenopptatt samarbeidet med en original komiker som Tracey Ullman (Frenchy) og en sjeldenhet som Elaine May (mest kjent som manusforfatter til Mike Nichols-filmer, her stor i en liten rolle), og har også latt Hugh Grant spille en figur som gir god uttelling. Selv når Woody Allen ikke er på sitt beste, er han jo bedre enn de fleste.

På forsiden nå