Analoge lengsler

Unni Wilhelmsen har kastet tv-en og sluttet å lese aviser. Hun er blitt godvenner med Ronni Tekrøs katt Bjarne. Men hva har hun til felles med Arve Tellefsen?

Saken oppdateres.

For å ta det siste først. Det er enkelt. Begge ønsket å spille piano. Begge vokste opp i trangbodde arbeiderstrøk, henholdsvis Bakk-landet og Grünerløkka. Tellefsen fikk en fiolin, Unni en gitar.

- Til 12-årsdagen. Jeg var svært skuffet. Det tok lang tid å forsone seg med gitaren. At den ble min aller beste venn. Det var ikke før for to år siden, cirka, sukker Unni Wilhelmsen.

Ikke helt resignert. For det er ikke for sent. - Jeg tror en kan telle på fingrene på fire hender de gangene jeg har hatt nærkontakt med et piano. Jeg vet jeg har litt teket på det. Men fortsatt bor jeg på 18 kvadrat, og fnyser av folk som foreslår et lite keyboard som jeg kan legge under senga. En dag kommer det et piano inn i mitt liv, forsikrer Wilhelmsen oss.

Vi sitter i plateselskapets villa tett ved Oslofjorden, og artisten spør litt undrende om UT-magasinets utsendte har tatt hele den lange turen bare for henne . . .?

- Det har da vel forekommet mer underlige prioriteringer?

- Ja, men: Det er jo en stund siden jeg var på det mest utpregede ung og lovende da, sier Wilhelmsen prøvende.

Hun føler kanskje at hun ikke har like mye nyhetens interesse som da hun var den friske unge jenta som ga ut sine to første cd-er til stor Spellemannpris-ståhei, eller som da hun hadde en internasjonalt renommert manager som proklamerte hennes snarlige internasjonale gjennombrudd med fullt gjennomslag i alle norske medier.

Nå er det andre og yngre artister som kaprer overskrifter om snarlig verdensherredømme, mens Unni er en erfaren artist som gir ut nok en cd. Hennes fjerde. Hun var 23 år da hun debuterte for seks år siden, og har vært 23 år helt til hun nå er 29. Og 29 år har hun tenkt å fortsette med å være en god stund til.

Unni ser slett ikke bare ulemper med å ha kommet i denne posisjonen. Den litt mer avslappede. Ved forrige korsvei fulgte media henne til plateinnspilling i New Orleans, nå var det mer stille rundt innspillingen av «Disconnected» - selv om den på sett og vis var like eksotisk.

Cd-en ble spilt inn i studioet til Unnis faste gitarist Espen Jørgensen på Langesøy i Drammenselva i sommer.

- Det var som en lang «summer camp». Vi spilte fotball og badminton, vi brukte hodelykter og spilte golf om natta, vi lagde måltidene selv, spiste dem sammen. Og lagde musikk når vi følte for det. Heldigvis var jo sommeren ganske nitrist værmessig, så vi følte ofte for å gjøre musikk. I et hel-analogt studio. Alt gjort på gammelmåten. Slik Unni liker det, og slik hun lærte mye om under forrige cd-innspilling i New

Orleans.

Unni selv hadde produksjonsansvaret. Hun har hatt full frihet og alt ansvar. Hun har holdt alle budsjetter og alle tidsfrister og levert plateselskapet en fullt ferdig pakke - klar til utgivelse neste uke.

Med seg har hun, foruten sine faste konsertmusikere, et knippe sentrale gjester.

- Poor Rich Ones bodde på øya noen dager og er med på et par spor, for eksempel. Og Ronni Tekrø spiller og er medprodusent på avslutningssporet «Niagara». Det er spilt inn i hans Studio Studio på Toten. Det var der Unni traff og ble godvenner med Ronnis katt Bjarne. Så gode venner at coverbildet på «Disconnected» er en snedig billedmanipulering der Bjarnes fjes og Unnis ansikt går over i hverandre.

- Det har nok blitt en mer oppløftet plate enn noen av forgjengerne, mener Unni.

- Men den sentrale låten, «Sea Of Faces», er av det mer melankolske slaget.

- Det passer fint at det er den du legger merke til. Den har vært med meg lenge, og Espen var veldig ivrig på å produsere den. Jeg er veldig glad i den selv, og i ettertid har mange forskjellige reagert positivt på den, så må den vel være litt fin . . . Men akkurat den er jo litt ned da, ettersom den handler om meg og mine erfaringer i kjærlighetslivet, ler Unni.

- Det er en sang om savn. Når du har det flott trenger du en å dele det med, når du har det jævlig trenger du en å dele det med. Når du ikke har noen å fortelle om opplevelsene dine til, er det som om de ikke har skjedd.

- Enkelte av dine kolleger har det sånn at ting ikke har skjedd om det ikke har stått om det i avisene?

- Sånn er det for all del ikke. Den typen oppmerksomhet forvirrer meg. Og jeg har ikke plass for verken tv eller aviser i mitt eget liv.

- Jeg ga bort tv-en min i sommer til gutta i bandet, og offisielt var det som en protest mot den norske spillestilen under fotball-EM. Men det har egentlig med ønsket om fokusering å gjøre. Jeg har ikke lest aviser heller.

- Men du har gjort et arbeid i verdikommisjonens råd. Hvordan synes du det har vært?

- Æh, begynner Unni Wilhelmsen, og akkurat da brekker kaffeskjeen i plast hun har fomlet med, i to. Kanskje ikke helt tilfeldig timing.

Men hun har ikke til hensikt å fnyse av verdikommisjonen.

- De som studerer rapporten når den kommer i mars og ser hva som faktisk er satt i gang, vil bli overrasket.

- Har du hatt personlig utbytte?

- Veldig. Jeg har møtt mange spennende mennesker. Mennesker som bruker hele livet sitt på andre. Jeg har skjønt mye mer av landet mitt. Jeg angrer slett ikke på at jeg ble med.

- Hvorfor ble du med?

- Jeg ble spurt, og kunne ikke si nei. Jeg visste at jeg hadde blitt stadig mindre orientert om samfunnet rundt meg. Og selv om musikkbransjen kanskje ikke er mer egoistisk enn andre bransjer, så har jeg aldri møtt folk som er så lite opptatt av verden rundt dem og så lite fokusert på å mestre sitt eget privatliv som folk i denne bransjen. Det ville vært helt sært å snu ryggen til denne utfordringen bare fordi delaktighet i Verdikommisjonen kunne true ryktet mitt innen visse kretser. Verdikommisjonen ble jo dømt nord og ned i utgangspunktet.

Unni er dessuten aktiv i tennis på førstedivisjonsnivå og har tidligere spilt fotball. Croupier på casino og museumsvakt har hun også vært. Og fra hun var 13 til 23 tjente hun stadig mer på arbeid som illustratør.

Så kom cd-debuten. Og gradvis ble Unni profesjonell musiker.

- Da jeg gikk på musikklinjen på Foss videregående var jeg den eneste i klassen som ikke hadde ambisjoner om å bli musiker. Og så er jeg den eneste som er blitt det. Men det tok lang tid før jeg klarte å si om meg selv at jeg er musiker.

- Det var kanskje ikke før i fjor. Jeg har spilt mye ute, så mye at jeg føler jeg trives på scenen og føler at det fungerer. Både når jeg spiller på konsert for folk som sitter og lytter, og når jeg spiller for Bodø-studenter på hugget på lørdagskvelden.

- Har musikeren Unni Wilhelmsen glemt drømmen om internasjonal karrière?

- Nei, og jeg håper ikke apparatet rundt har glemt det heller, ymter hun megetsigende.

- Jeg har hatt gode erfaringer med konserter i andre land, og det musikalske uttrykket mitt er jo ikke akkurat spesifikt norsk. Jeg ønsket aldri å ta sjansen på gjennombrudd i andre land når det ble snakket som mest om det. Men jeg ønsker slett ikke å skrinlegge alle planer nå heller.

I og med at Unni Wilhelmsen verken ser på tv eller leser aviser så har hun sikkert fått tid til mye annet. Som å høre på andres musikk.

- Å, ja. Jeg har gjenoppdaget mange perler i plateseamlingen min. Jeg hører på mye forskjellig. Den siste doble liveplaten til Tori Amos er formidabel.

- Og Tori Amos spiller piano..

- Ja, sier Unni og ler. - Det er nok Tori Amos jeg egentlig skulle ha vært. Eller; det er Tori Amos jeg skal bli!

Rødtoppen Unni Wilhelmsen liker sin amerikanske, rødhårede kollega Tori Amos Dessuten liker hun Verdikommisjonen post mortem. I hvert fall litt. 

Rødtoppen Unni Wilhelmsen liker sin amerikanske, rødhårede kollega Tori Amos Dessuten liker hun Verdikommisjonen post mortem. I hvert fall litt. 

På forsiden nå