Ufarlig djevelskap

En tragikomisk tapertype gjør avtale med Djevelen for å nå sine mål, men det blir for lite fandenivoldsk.

Saken oppdateres.

FANDEN ER LØS

Amerikansk komedie

Regi: Harold Ramis

Med: Brendan Fraser, Elizabeth Hurley, Frances O'Connor, Orlando Jones

For oss sportsidioter er det én utrolig bra scene i «Fanden er løs». Der har den hjelpeløse Elliot Richards (hovedpersonen spilt av Brendan Fraser) fått oppfylt ett av sine ønsker og dukker opp som kjempestor basketballstjerne med eventyrlige dunke-scoringer. Etterpå intervjues han og presterer silsvettende å klemme ut av seg en slik serie sportsrevyklisjeer at en bare må gi seg over.

Når upopulære, sosialt underutviklede Elliot får slike sjanser, er det fordi han etter beste Faust-oppskrift har solgt sin sjel til Satan mot et løfte om å få sju ønsker innfridd. Og ønskene innfris, men dessverre for Elliot så sørger underverdenens hersker for å hefte noen betenkelige sider til. Eksempelvis ønsker Elliot å bli en følsom type for å gjøre inntrykk på kjæresten, men da blir han så til de grader følsom at dama dåner av kjedsomhet. Slik får dustemikkelen den ene sjansen etter den andre, men alltid hindrer et eller annet djevelsk påfunn at det bli suksess.

Brendan Fraser er en komiker som varierer brukbart etter hvert som Djevelen gir Elliot nye sjanser, men det er for lite energi i spillet, for lite intensitet i parodiene. Dessverre er heller ikke Elizabeth Hurley i stand til å virke farlig som Djevelen; han har vel aldri presentert seg i mer avvæpnende utgave.

Hans/hennes budskap til Brendan, «du må lære deg å akseptere det uunngåelige», er absolutt ikke grensesprengende.

Den fine komikeren Harold Ramis (regi bl.a. på underfundige «Groundhog Day») har hatt rytmeproblemer både som manusforfatter og regissør på «Fanden er løs», der han også mister tempoet i unødvendige skrenser, mens skuespillerne åpenbart sliter med timingen. Dermed oppstår bare én og annen morsom situasjon midt i det likegyldige. Originaltittelen «Bedazzled» vekker kanskje minner hos noen som husker Stanley Donens film fra 1967 med samme tittel. Der fortelles samme story med adskillig mer varme i glohaugen.

På forsiden nå