Galskap med stigende kurve

Med sin tiende forestilling viser Sjetnerevyen og Sjetne Teaterlag at de er «still going strong».

Saken oppdateres.

Sjetne Teaterlag: 2001 CH@T.NO, Av Sjetne Teaterlag.

Regi: Leiv Ramsfjord, Marita Rødset og ensemblet. Scenografi: Christer Alfredsson. Musikalsk leder: Maciej Karpinski. Med: Nina Amundsen, Harald Kleiva, Berit Kobberød, Kari Kringstad, Heidi Salin Lie, Jan Martinsen, Ivar Mjøen, Liv Olaussen, Tone M. Strickert, Torbjørn Ulleberg og Karsten Skarphol.

En noe ujevn, melodimettet revy der høydepunktene gir forestillingen som helhet høvelig drahjelp.

Det må man kunne si, også som førstegangsbesøkende på det festlige og festpregede lokalshowet. Rammen rundt overrasker. Jeg ventet meg stoler på rekke og rad og folk med ytterklærne på (klisjébildet av et grendahus-publikum); i Sjetnemarka i går kveld var folk oppdresset og oppkjolet til forestilling med påfølgende festivitas. Levende lys på hvite duker, servering av både drikke og alkoholfritt samt en vennligstemt forventning preget salen før teppet gikk opp, og en klart nervøs åpningssang ble servert.

Heldigvis løsnet premierenervene ganske omgående, allerede i neste nummer ble det fart på sakene. Da gikk det i hundre, selv om Budals-gubben vi møtte kjørte en oppgradert moped med toppfart på 40. Monologen om avisbudet i omstilling var vanvittig morsomt, og bør snarest meldes på til årets Revyfestival på Høylandet. Så god var teksten, så godt var spillet og så presis var teaterlagets nykommer Karsten Skarphols timing.

Sammen med Jan Martinsen har Skarphol tilført det erfarne teaterlaget nye krefter i år, rekruttering av friske talenter er et must både blant amatører og proffer. Samtidig er det viktig med erfaring, og det har Sjetnerevyen mye av.

Hele veien gjennom de 24 numrene som utgjør årets revy gledes man over gode tekster, fine poenger, artige sanger og bra spill. Jeg vil ikke si at høydepunktene sto i kø i går kveld, men det gjorde sannelig ikke dødpunktene heller.

«Brannbil'n» begeistret, «Sentralborddama» hadde tidvis snert, «Alt nytt» var stofflig, «Satans krapyl» bød på saftig punchline, «Posten ska frem» (ny Skarphol-vinner i andre akt) satt som en kule, «Substitutt» var frekk og finurlig (men hvor ble det av kugalskapen?!), «Fastlege-dot no» tidstypisk og «Evighetskomposten» kveldens villeste vise.

Når man legger lista så høyt som Sjetnerevyen gjør, er det klart at ikke alt når opp. Min hovedinnvending er at det til sammen ble for mange sanger (16), noe som flere ganger bidro til å trekke ned tempoet og publikum. Dette mest fordi flere melodier manglet trøkk, og fordi enkelte av tekstene ble litt for seriøse og fine oppi alt det herlige tullet.

Da sketsjen om «Club 6» viste seg å være en sang, ble jeg ørlite skuffet - men der reddet poenget hele greia. Ellers var det ofte selve veien mot sketsjens slutt som fungerte, et par-tre flere avslutningspuncher ville gjort seg i en noe ujevn, men severdig revy som hadde stigende kurve fra @ til å.

På forsiden nå