Eli - den evige uro

- Litt lavere, halvt hvisker sceneinstruktør Eli Sørensen overraskende dempet. Hun står på kne på et jorde i Tydal, og er en engel i snøen vendt mot skuespiller Elisabeth Matheson. Sånn kan Eli Sørensen også være. Men det er ikke ofte. JOHAN O. JENSEN

Saken oppdateres.

FOR Å STARTE MED en slags varedeklarasjon: Dette er et portrettintervju delvis gjort i Tydal, delvis i Selbu. Skjønt bare delvis er det et intervju, for Eli Sørensen - Eli blant sine mange teatervenner spredt over hele landsdelen - er ikke den som lar seg dirigere av mulige regler om spørsmål og svar. Vanligvis er det bare å trykke henne i gang, så drysser det som det juletreet hun ennå ikke har fått tid til å kaste ut.

En dag på spelplassen under prøvene på «Armfeldts hærtog i Tydal», pluss tre timer i sofakroken hjemme i Selbu er begge deler intense opplevelser. Til Brekka ankommer hun i svarte snøscooter-støvler og ditto røde hansker som viser seg å være gode å ha når hun under instruksjonen ved et uhell treffer en svensk-finsk voldtektsmann over nesen.

Med intenst skulpturerende hender former hun hva hun mener, men mest står hun på knærne med manus som pute mot snøen og følger overraskende stille det som skjer på scenen. I pausen tiner vi knær og andre frosne ledd over glovarm kaffe og mye flir, pluss en stor pose smultringer fra «kaill'n» - Selbu-baker Hans Olav Sørensen.

Dette har hun arbeidet med siden i oktober. Nå nærmer det seg première med besøk av to statsråder, en fylkesmann og en fylkesordfører som en velsignende signatur på et stykke hardt arbeid.

- En god, gammeldags bygdedugnad, det er hva det først og fremst er, understreker Eli Sørensen før hun forsvinner ut igjen til det som skjedde skjebnedagen for snart 300 år siden.

TO DAGER SENERE, hjemme i stua i Mebonden, er det julebakst, rundstykker og hjemmelaget sild på bordet. Interiøret er feminint, preget av henne, men de mange fotografiene som følger oss gjennom den lange entreen og like inn på do, er overraskende lite preget av henne, mye av storhopperen Hans Olavs fortid, (han og daværende kronprins Harald, Thoralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Harald Grønningen, osv), men mest av de tre ungene i alle oppvekstens faser.

Jeg starter med å spørre henne om hva hun skal gjøre i år, men av notatene ser jeg etterpå at vi aldri kom riktig i mål. De verbale innfallene og sidesporene er der hele tiden, de skulpturelle håndbevegelsene også, eller vi er over på de korte tablåene som raskt sammenfatter en opplevelse hun har hatt under et av de talløse historiske spill, revyer eller andre forestillinger hun har satt i scene de siste år, i Ogndal, på Inderøya, Bakklandet, Kristiansten festning, Røros, Ørlandet, Rissa, Tydal, jordbæropera i Lensvika eller hva det måtte være.

MEN SÅ MYE KAN SIES: Det blir mye i år også - for mye, mener legen hennes. Han har advart henne. Strikkmotoren surrer og går. Det kan ende i en kjempesmell hvis hun ikke tar det mer med ro.

Så plutselig flirer Eli Sørensen: - Jeg sier som guiden som fulgte meg og en venninne da vi besøkte Kina på slutten av 80-tallet: «No stless, no stless». Jeg har det fryktelig moro mens jeg holder på, da.

- Det ante oss!

- Men nå kutter jeg ut vinterspillet i Tydal.

- Gjør du?

- Ja, nå har jeg satt i scene fem ganger på rad, bearbeidet teksten en rekke ganger og forsøkt å se det fra andre vinkler. Alle slike spill krever fornyelse. Det betyr ikke at jeg sier nei til å komme tilbake senere. Men jeg understreker gjerne at jeg er grenseløst takknemlig mot Tydal og tydalingene for den tillit de har vist meg. Jeg har den oppfatning at folk langt ut på kysten og langt til fjells er de mest rause og åpne mennesker som finnes. Livsvilkårene har vært harde, de er vant til å dele, til å holde sammen og til å ta i mot fremmede mennesker på en åpen måte - enten de kom ned fra fjellet eller inn fra havet.

- Så mange lovord om Tydal, men hjemkommunen Selbu og du er et anstrengt forhold?

Eli Sørensen innrømmer det, skjønt hun uttrykker det enda sterkere: Det er ikke noe forhold i det hele tatt. Mange vil hevde at det var Eli Sørensen som var selve drivkraften bak spelet ved museumsplassen ved Kalvåa - som fikk bygninger flyttet for å få den bedre egnet, og der Elisabeth Matheson debuterte som barneskuespiller fremfor kong Olav i 1983. - Elisabeth kaller meg teatermammaen sin. Men alt dette har jeg ingen ære for. Elisabeth ville blitt skuespiller uansett.

- Men hvorfor får du ikke oppgaver her tror du?

- Det har vel noe med Jante å gjøre, noe med ikke å bli profet i eget land.

Så flirer hun igjen: - Arnulf Haga sier at du må jo skjønne at de blir lei av deg, Eli!

- Blir de det?

- Jo visst. Jeg er vel litt intens. Kan du tenke deg om ørlendingene skulle holdt ut med meg i tolv måneder i året? Da hadde de vært ganske drittleie skulle jeg tro. En måned i året blir noe annet!

PLUTSELIG SITTER HUN der og har vokst minst 30 centimeter på andre siden av bordet. Hva har hendt?

- Uro, svarer hun kjapt. Klarer ikke sitte stille. Da må hun enten skifte stol eller trekke bena oppunder seg, sånn som nå. Slik har det vært siden hun var barn - et voldsomt aktivitetsbehov. Kanskje var det det som førte henne fra Nedre Byåsens mer honnette strøk der hun vokste opp, til pianotimer og klassisk dans ved Almas danseskole. (Igjen et kort tablå fra Eli Sørensen der hun «danser» Svanesjøen og «er» Margot Fonteyn, mens hun drømmer om stjernedanserens lange, mørke flette. - Så fikk jeg dette korte pistret her, sier hun og trekker seg i håret.)

Men Almas så talentet, og skjøv på. Hun debuterte som barneskuespiller på Trøndelag Teater tolv år gammel. Senere ble det ansettelse ved Helsingfors Lilla teater, København ett år, noen engasjementer ved Trøndelag Teater.

- Jeg var forberedt på at kunstens vei skulle være tornefull, men det ble forferdelig lite torner. Jeg ble vel litt overfladisk, litt «høy». En skuespiller-venninne skrev til meg og ba meg komme ned på jorda.

Så gjorde hun det. Storhopperen fra Selbu hadde satt et varig nedslag i hennes liv. 22 år gammel takket hun nei til en avtalt medvirkning i en Povel Ramel-musikal og til planlagt sang- og danseutdannelse i New York. Og flyttet til Selbu.

- Har du angret?

- Det spørsmålet er det jeg oftest har fått. Men man kan ikke angre en kar som Hans Olav og tre barn som jeg forguder. Jeg jobber ikke i Selbu lenger, men etter hvert har jeg fått røtter her, pluss mange gode venner. Ungene og barnebarna bor her i kommunen eller i Trondheim. Ingen har fulgt i mine spor. De har valgt sine egne, og det syns jeg er fint.

SOM FOR Å UNDERSTREKE akkurat det, tordner en snøscooter forbi mellom huset og bakeriet, over plenen og gjennom den kjøkkenhagen der Eli entusiastisk står på hodet om sommeren. - Sønnen, sier hun begeistret. Begge sønnene deltar i snøscooter-kjøring på høyt nivå.

- Hans Olav og ungene er så voldsomt fysiske. Idrett, ski, snøscooter - jeg skulle gjerne gått mer på ski, men jeg blir så fryktelig engstelig i skogen. Fire trær rundt meg, og jeg får på en måte panikk. Fjellet derimot, sitte og se inn i Skardøra eller ut over havet for den del. Det er mer meg, sier tilhengeren av de «öppna landskap». - Men over 300 på scenen, slik som på Ørlandet, eller mer enn 100 statister på en friluftsscene - det skremmer deg ikke? - Nei, for da må jeg konsentrere meg om å se hver eneste liten detalj, bruke de mangefasetterte insektøynene øyne mine, som jeg sier. - Så du virkelig det, Eli, spør en av statistene hvis jeg har tatt ham eller henne i å være litt ukonsentrert. Visst så jeg det, det er jobben min, svarer jeg. Jeg bruker timer på detaljer, på å tegne inn leirbålene eller å plassere hestene - hver enkelt av dem. Da vil jeg at alt - absolutt alt - skal fungere slik det skal. - Forøvrig liker jeg ikke ordet statist. Alle som står på en scene spiller hovedrollen i sitt drama. Derfor strever jeg med å gi alle en historie, noe de bærer med seg inn i stykket. Tenk på Armfeldts folk da de skulle marsjere hjem fra Tydalen til Sverige. De hadde deltatt i krigen i 18 år - atten år - tenk det! Klart de hadde dramaene og de sterke opplevelsene med seg, sier Eli Sørensen, før hun gjør en lang runde innom krigen i Kosovo, bortskjemte norske fotballspillere, vår nye kvalmende velstand, krisen i Midt-Østen, og Anne Frank, som hun snart skal sette opp på Inderøy. - Première 3. februar, husk det, sier hun formanende, før hun spretter til i sofaen. Det var noe hun hadde glemt: - Men er det noen som står der og flirer, forteller vitser og glemmer at de er med i en forestilling, blir jeg hoppende, forbannet rasende. - I orden med temperamentet fortsatt, skjønner vi? - Jo da, litt futt og fart må det være, men det meste fortar seg med årene - dessverre, også ungdommens vanvittig sterke lykkefølelse. Men det er klart - de like dype depresjonene kan jeg godt klare meg uten. Hun pusher julebakst og rundstykker med intens overtalelse. Selv spiser hun som en hest, påstår hun: - Hans Olav skjønner ikke hvor jeg gjør av det. I SOMMER var jeg nede i 42 kilo. Da var også legen bekymret, og ryktene begynte å gå. Men nå er jeg tilbake til mitt gamle jeg, 47-48 kilo. Jeg har aldri veid mer. Selv i dag kan jeg gå inn i klærne jeg hadde som 18-åring. Sånn har det alltid vært. Intensiteten koster. - Når er du rolig? - Hos Hans Olav. Han henter meg ned når jeg er for høyt oppe, gjør ingen krav på meg, og lar meg holde på med det jeg trives med. Hvis to mennesker er motpoler, så er det oss, men vi har det fint sammen. Hun ler: - Det hender vi møtes, hvilket mange ikke tror. Det kan være sent på kvelden, ofte nærmere midnatt. Da lager vi middag, sitter og prater. Klokka kan bli både to og tre. Det kan bli dårlig med søvn. Men det spiller likevel ingen rolle. Jeg sover heller ikke godt om nettene. Slik har det vært siden jeg var liten. Når jeg er midt oppe i en stor oppsetning som nå, kan jeg bråvåkne midt på natta og tenke: - Gud, det var jo til venstre hun skulle gå, ikke til høyre. . . Eller: Blir det ikke feil med den håndbevegelsen akkurat der? - Hva driver deg - neppe pengene? Eli Sørensen spede kropp i sofaen bryter sammen i latter: - Pengene? Jeg tjente 117 000 i fjor, har aldri vært over 200 000 i årsinntekt. Deretter alvorlig: - Jeg synes jeg er privilegert og at jeg har det fantastisk spennende. Bilkjøringen er det som sliter meg. Jeg vet ikke noe mer kjedelig enn å kjøre bil. Enkelte ganger, som når vi prøver i Ogndalen, hender det jeg kjører 30 mil om dagen. Av og til lurer jeg på når jeg kommer til å kjøre av veien. Derfor håper jeg å kunne få jobbe mer i Trondheim med base i for eksempel Arbeiderforeningen og sammen med noen av de mange unge talentene som nå kommer opp i teatermiljøet. Vi skal ha et møte mandag. - Ingen pause? - Jeg synes det er litt jålete når folk sier at de må ha så og så lang pause etter at en arbeidsoppgave er avsluttet. Jeg liker å starte igjen så fort som mulig.

På forsiden nå